Hjemlengsel – og muligheten for at en økologisk krise kan vise veien hjem. En økopsykologisk utforsking av de endelige vilkår i eksistensiell psykoterapi

Bakgrunnen for denne oppgavens utforsking er en tydelig diskrepans mellom en stadig tiltakende og alvorlig økologisk krise som mennesket i dag må forholde seg til og et tilsynelatende fravær av denne krisen i psykologien. Det er som om den økologiske krisen ikke eksisterer som en virkelighet ethvert menneskes psyke i dag må forholde seg til. Økopsykologi er en retning som søker å bygge bro mellom psykologi og økologi, mennesket og naturen, og vil dermed kunne redusere den ovenfor nevnte diskrepansen. Denne retningen er i dag svært lite fremtredende i den kliniske diskursen. Jeg søker i denne oppgaven å besvare hvorvidt økopsykologien likevel kan ha relevans for klinisk psykologi. Gjennom oppgaven ser jeg den humanistiske-eksistensielle psykologien ved Irvin. D Yaloms eksistensielle psykoterapi i lys av den mindre anerkjente retningen, økopsykologi. Den humanistiske-eksistensielle retningen vektlegger tema som menneskets frihet, valg og selvrealisering, og utgjør i dag et sentralt perspektiv for mange norske psykologer. Økopsykologien derimot vektlegger menneskets grunnleggende relasjon til og avhengighet av naturen. Utforskingen av samspillet mellom de to viser at økopsykologien i stor grad nyanserer det humanistiske-eksistensielle perspektivet. Ved en inkludering av det økopsykologiske perspektivet kan ikke en eksistensiell psykoterapi lenger drives i et økologisk vakuum fordi de økologiske forhold i aller høyeste grad angår menneskets eksistens. Videre viser utforskingen at en psykologi som tar de økologiske forhold på alvor i større grad enn det humanistiske-eksistensielle perspektivet gjør i dag, vil kunne ivareta menneskets omsorg og engasjement som kilder til psykisk helse og opplevelse av mening i livet. Utforskingens funn argumenterer for økopsykologiens relevans for klinisk psykologi både som et nyanserende perspektiv, samt et perspektiv som i seg selv vil kunne bidra til å fremme psykisk helse og meningsskaping i den kliniske hverdagen