USAs politikk overfor Venezuela under George W. Bush : Mot neokonservatisme?

USAs politikk overfor Latin Amerika har historisk båret preg av vekselvis å fremme det liberale demokratiet og å drive en realpolitikk der sikkerhetsinteresser har en forrang. Eksisterende litteratur er imidlertid samstemt i at George W. Bushs utenrikspolitikk gikk i en neokonservativ retning; administrasjonen utviste stor tro på amerikansk idealisme, unilateralisme og militær handlekraft. Venezuela under president Hugo Chávez er et land som bryter med USAs interesser og konfronterer USA som hegemoni i regionen. En skulle derfor forvente at en neokonservativ administrasjon i USA ville ført en mer aktiv politikk overfor Venezuela enn hva de faktisk gjorde. Dersom en neokonservativ strømning ikke var den dominerende i USAs politikk overfor Venezuela, hvilke andre utenrikspolitiske retninger gjør seg gjeldende? Oppgaven søker å si noe om hva slags verdensforståelse som ligger til grunn for Bush-administrasjonens politikk overfor Venezuela. Gjennom en diskursanalyse av kongresshøringer for perioden har de tre strømningene realisme, liberalisme og neokonservatisme blitt benyttet som analytiske redskap for å kategorisere utsagn i kongresshøringene. Fire temaer, eller faktorer, har blitt definert som viktige for forholdet mellom landene. Disse faktorene er terrorisme i hemisfæren, demokratiforringelse i Venezuela, Chávez’ oljepolitikk, og multipolaritet på kontinentet. Analysen viser at vi kan forstå USAs politikk overfor Venezuela gjennom en realistisk verdensforståelse hos politikere og beslutningstakere; generelt har USAs Venezuela-politikk vært utformet på bakgrunn av en oppfatning av nasjonale interesser – og ikke neokonservativ idealisme. Oljefaktoren synes særlig avgjørende i det bilaterale forholdet mellom de to landene, og Bush-administrasjonens holdning til Chávez’ oljepolitikk bar i svært stor grad preg av en realistisk strømning