Ledelse og kommunikasjon : Kommunikasjon som virkemiddel for ansvarliggjøring og reformimplementering

I denne oppgaven belyser jeg hvordan rektor kan bruke kommunikasjon som verktøy for sin ledelsesutøvelse ved endringsprosesser i skolen. Min problemstilling er: På hvilke måter benyttes kommunikasjon som verktøy av skoleleder i implementeringsarbeid? I arbeidet med problemstillingen benyttes forskningsspørsmålet: Hvilke kommunikasjonsformer virker å være framtredende når rektorer ansvarliggjør lærere i reformarbeid ved innføringen av Kunnskapsløftet? Min studie er kvalitativ med et fenomenologisk design. Datamaterialet i min studie består av intervjuer med lærergrupper og rektorer fra 6 grunnskoler som er spredt i forskjellige landsde-ler i Norge. Mine teoretiske perspektiver fokuseres mot kommunikasjonsteori, organisasjonsteori og an-svarliggjøring. Kommunikasjonsteorien omhandler kommunikasjon i skolen, kommunikasjon og ledelse, og ulike dimensjoner ved kommunikasjon med informasjon og tilgang, tolkning og dialog, og bekreftelse og tilbakemelding. Her er det i hovedsak Helene Ärlestig (2011) og Olga Dysthe (2005) sitt teoretiske grunnlag jeg støtter meg til. I forhold til å belyse endringe-ne i styringsideologiene i styring av skolesektoren benytter jeg Asita Afsar (2006), mens Gjert Langfeldts (2008) artikler danner grunnlaget for å forstå accountability som styringsideal. Sammenstillingen av teorien skaper mitt hovedfokus, nemlig å se på ulike kommunikasjons-former som implikasjon for ledelse i rektors arbeide med ansvarliggjøring i et desentralisert styringssystem. Som et bakteppe benytter jeg blant annet Stortingsmelding 30 (2004) og TALIS- undersøkelsens rapport (Vibe, Aamodt, & Carlsten, 2009). I min analyse har jeg brukt mitt forskningsspørsmål og lett etter funn som viser rektors kommunikasjon i ledelse av implementeringen av Kunnskapsløftet som reform. Det danner ram-mene når jeg presenterer funn ved skolene i mitt utvalg, og oppsummerer disse. I drøftingen møter mine empiriske funn det teoretiske grunnlaget knyttet til kommunikasjon som verktøy for rektor, og ansvarliggjøring som virkemiddel for styringen av skolen. Dette blir også sett i lys av TALIS- rapportens konklusjoner knyttet til norsk skole. Underveis i drøftingen belyser jeg rektorenes kommunikasjon om og med lærerne. Funn drøftes for å se om de kan gi indikasjoner på om rektor lykkes i sin ledelse gjennom kommunikasjon. I den sammenheng kommer også skolens erfaringer, samarbeidskultur, ressurser og kommunale styringsform inn i bildet og setter noen rammer. Funn drøftes og ses på i spenningsdimensjonene mellom makt og tillit, støtte og krav, samarbeide og konkurranse. Til slutt konkluderer jeg med at rektorene har ulikt utviklede kommunikative ferdigheter og strategier. Implementeringen av Kunnskapsløftet innarbeides ulikt i skolene, både med tanke på tempo og lokal tilpassning. Rektorer med åpen, tydelig og allsidig kommunikasjon, leder skoler der lærerne er aktive, ansvarlige og langt kommet i sin forståelse av Kunnskapsløfte som både lærings- og styringsreform. Mine antagelser om at rektors kommunikasjon er vesentlig for hvordan lærere opplever handlingsrommet som skapes lokalt, blir gjennom mine funn, drøftinger og konklusjoner styrket