Andy Warhol og Erró approprierer Edvard Munch

Tema i masteravhandlingen er appropriasjon, og mer bestemt i forhold til amerikanske Andy Warhols og islandske Errós (Guðmundur Guðmundsson) appropriering av verk av Edvard Munch. I appropriasjonskunst låner eller tar kunstnere elementer fra blant annet andre kunstverk, massemedia (slik som reklame, magasiner, aviser med mer), allerede eksisterende materiale og hverdagsobjekter, som de inkorporer i sitt eget verk. De kan låne alt fra et tema, tittel på maleri, malemåte, farger etc. Pastisj, parafrase, parodi, sitering og allegori er noen begreper som ofte sidestilles appropriasjonspraksisen, og disse begrepene knyttes ofte sammen. Appropriasjon karakteriseres ofte som postmodernismens særegne kjennetegn. Etter at Roland Barthes introduserte opphavsmannens død i ”Forfatterens død” (1967), var ikke lenger autentisitet og originalitet viktig i kunsten. Kunstnere som klassifiseres som postmodernister mente derfor at det ikke fantes noe som var originalt. Det var derfor ikke noe i veien for å “stjele” fra andre kunstnere og presentere det som sitt eget. Appropriasjon har derfor blitt ansett som postmodernismens sentrale kjennetegn. Warhol og Erró kan sies å tilhøre popkunstretningen (pop art). Popkunstnerne kan sies å representere overgangen fra modernismen til postmodernismen. Mine utvalgte kunstnere tilhører to ulike retninger innenfor retningen: amerikansk- og europeisk popkunst. I min arbeidshypotese undersøker jeg om Erró som europeisk popkunstner hadde større vanskeligheter for å løsrive seg fra den klassiske kunsttradisjon, enn Warhol hadde. Og om dette kommer til uttrykk i hans kunst, ved at han mer politisk, viser større samfunnskritikk, samt om han har tydeligere subjektive trekk. Hypotesen fungerer som et redskap for å se hvordan Warhol og Erró approprierer Munchs verk, som er min hovedproblemstilling. Jeg sammenligner Warhols Self-portrait with Skeleton Arm (After Munch) med tilsvarende bilder av Munch for å undersøke hvordan Warhol har appropriert Munchs bilde. Hos Erró sammenligner jeg The Second Scream, med Munchs Skrik. Helt til slutt i avhandlingen ser jeg på likheter og ulikheter mellom Warhol og Errós appropriering av Munch