Improvisasjon i et dialogisk kommunikasjonsperspektiv

Denne artikkelen handler om et dialogisk kommunikasjonsperspektiv. For å beskrive hva som legges i dette, vil jeg utforske teoretiske aspekter ved improvisasjon, det vil her si improvisasjon som samspillkunst og dens betydning for mikroprosesser i sårbare relasjoner. Jeg vil særlig relatere til musikkterapeutiske perspektiv. Improvisasjon som yrkesutøvelse står sentralt i musikkterapien og innebærer at vi som terapeuter og kommunikasjonspartnere er medskapere i kommunikasjonsprosesser der vi utfordres på det å skape balanse mellom intuisjon, kompetanse og kunnskap i grenselandet mellom kunstnerisk utfoldelse og terapeutisk virksomhet. Mine erfaringer fra mange år som musikkterapeut og som rådgiver på et spesialpedagogisk kompetansesenter har skapt interesse for kommunikative mikroprosesser — hvordan disse dannes og hvilke musikalske aspekter som synes å være fremtredende i meningsdannende prosesser i spesielt sårbare relasjoner. Nyere utviklingspsykologi og moderne spedbarnsforskning har bidratt med teoretiske perspektiver som har gitt musikkterapeutisk improvisasjon nye forståelsesrammer og dermed nye teoretiske tilnærminger til begreper som samspill og kommunikasjon. I mangfoldet av måter å forstå begrepet kommunikasjon på vil jeg i denne artikkelen argumentere for et dialogisk kommunikasjonsperspektiv, og vil belyse hvordan vi kan betrakte musikalsk improvisasjon som intersubjektiv deling og som en rendyrket dialogisk måte å forholde seg til hverandre på