Liturgisk musikk i Den norske kirke 1889-2009 : musikkmateriale og faktisk bruk

Fra annen halvdel av 1800-tallet og fram til i dag har Den norske kirke gjennomgått vesentlige forandringer: Da konventikkelplakaten ble opphevet i 1842, hadde ikke kirken lenger monopol på den offentlige gudsdyrkelse og forkynnelse. Mot slutten av 1800-tallet opphørte massealtergangen og folk begynte å la være å gå til nattverd.1 Oppover på 1900-tallet er kirken i stadig større grad demokratisert, fra å være mer eller mindre fullstendig styrt av geistligheten og regjeringen (”embetsmannskirken”) og til i stadig større grad å være styrt av representanter valgt av kirkens egne medlemmer (”rådskirken”). Med økende kommunikasjon, og med framveksten av både misjonsorganisasjoner og særlig den økumeniske bevegelse, økte kontakten mellom kirkesamfunnene dramatisk, og førte til dannelsen av Det lutherske verdensforbund og Kirkenes verdensråd. Dette ga mange impulser også til norsk kirke- og kristenliv. I samme periode har Den norske kirke gjennomgått tre store liturgirevisjoner: Den første fra ca 1880 til utpå 1930-tallet2, den andre fra 1965 til 20053 og den tredje fra 2004 og framover. Vi skal se på den liturgiske musikken gjennom disse tre periodene og se hva som skjer med den, og til en viss grad hva som skjer med liturgien. Nå skal vi ikke gå like grundig inn på all den liturgiske musikken, men konsentrere oss om de såkalte ordinarieleddene. Studerer vi ordningen for høymesse i GB, ser vi at den inneholder ledd som er faste fra søndag til søndag og ledd som varierer fra søndag til søndag. De leddene som er faste fra søndag til søndag, er de som kalles ordinarie-leddene. De andre, så som salmene, tekstlesningene og enkelte bønner, kalles propriumsledd. I læreverket Leiturgia avgrenses ordinariet slik: ”Das sogenannte Ordinarium der Gemeinde […] besteht aus den fünf grossen Gesängen des Kyrie, Gloria in excelsis, Credo, Sanctus und Agnus Dei, wozu noch die Akklamationen vor und hinter der Evangeliumslesung, die verschiedenen Amen nach den Gebeten, die Segensformeln und die Wechselgrüsse kommen”4. Disse fem klassiske store (lov)sangene finner man igjen i den store floraen av gjennomkomponerte messer (Missa Solemnis), og det er disse vi skal ha hovedfokus på, men i tillegg skal vi se på forbønnssvarene og i noen grad også prefasjonsdialog, som også er faste fra søndag til søndag. Ordinarieleddene skal synges av menigheten søndag etter søndag. De vil derfor kreve stor slitestyrke, i enda større grad enn salmemelodiene og koralsatsene, som kanskje bare synges noen få ganger i året. De viktigste kjennetegn ved en melodi er tonalitet, omfang, kontur – bl.a. størrelsen og arten på tonesprang, melismatikk – antall toner per stavelse, rytmikk/taktart og harmoni. Vi skal følge den liturgiske musikken til disse leddene de siste 130 årene i Den norske kirke med henblikk på disse parameterne, uten at det blir laget noen fullstendig musikalsk analyse i musikkvitenskapelig forstand. I denne forbindelse vil vi også se litt på de reaksjonene som musikken har frambrakt i gudstjenestemenighetene. Sluttlig skal vi også gi et musikalsk bidrag til den pågående liturgirevisjonen, der det, som vi skal se, etterlyses ordinariemusikk av ulike stilarter