Livet snudd på hodet : en fenomenologisk studie av hvordan pasienter med subarachnoidalbløding opplever det å være syk i tiden de er innlagt på sykehus

Studiens hensikt: Hensikten med denne studien er å få økt kunnskap om hvordan pasienter med subarachnoidalblødning opplever det å være syk i tiden på sykehus. Faglitteraturen er rik på beskrivelser av hva sykepleiere bør gjøre for å i vareta en behandlende og forebyggende funksjon til denne pasientgruppen. Hva pasientene selv ønsker av sykepleie og hvordan de selv opplever det å være syk med subarachnoidalblødning er ikke tidligere beskrevet. I studiens teoretiske referanseramme er Benner og Wrubels (1989) omsorgsteori sentral i forståelsen av omsorg, menneske, sykdom, stress og mestring. Studiens hovedspørsmål er: 1) Hvordan opplever pasienter det å være syk på sykehus ? 2) Hvilke likheter og forskjeller finner vi i pasientopplevelser ? 3) Hvordan erfarer pasientene omsorg fra sykepleierene, pårørende og medpasienter ? Studiens metode: For å få svar på studiens spørsmål ble det benyttet et kvalitativt dybdeintervju med 7 pasienter som i nær fortid hadde hatt subarachnoidalblødning. Data fra disse intervjuene ble analysert ved hjelp av en fenomenologisk-hermeneutisk tilnærming. Studiens funn: Denne studien tyder på at fenomener som er vesentlige for pleie og omsorg for pasientene med subarachnoidalblødning kan relateres til to perioder; den første tiden og tiden på post. I den første tiden er pasientenes fortolkning av situasjonen preget av at de både har sterke smerter i hodet og av deres bakgrunnsforståelse som medfører at det å ha en sykdom i hodet oppleves som skremmende. Pasientene finner ingen mening i det å være syk og de mestrer ikke situasjonen de er i. Sykepleierne overtar ansvaret for pasientene i den første tiden og pasientene opplever dette som omsorg. I tiden på post er pasientene i ferd med å bli kurert for selve sykdommen men selv opplever de å være like syke. Dette må ses i sammenheng med at pasientene selvforståelse og fortolkning av det å være syk endres ikke med samme hastighet som fysiologiske endringer i kroppen. Forholdet til sykepleierne beskrives som mere distansert og den nærhet som er nødvendig for omsorg er fraværende. Det blir i steden de pårørende som overtar omsorgen for pasientene. Medpasienter kan oppleves som både en belastning og som en ressurs til å få dekket et sosialt behov, men forholdet er for overfladisk til at pasientene skal kunne oppleve det som omsorg