Åndelig [sic] omsorg ved livets slutt

Studiens problemstilling er som følger: hvilken forståelse har sykepleierne av åndelige behov ? Formålet med studien er å beskrive: - hvordan sykepleierne opplever at terminalt syke pasienter gir uttrykk for sine åndelige behov - hvilke faktorer sykepleierne mener kan fremme eller hemme terminalt syke pasienters mulighet til å gi uttrykk for sine åndelige behov - hvilke tiltak sykepleierne anvender for å ivareta terminalt syke pasienters åndelige behov - hvor ofte sykepleierne iverksetter de enkelte tiltak Det teoretiske rammeverk bygger på Lazarus m.fl.`s stressteori og Kübler Ross` teori om dødsfasene, som videre blir belyst med Frankl og Travelbees teorier om mening og håp. Tidligere undersøkelser av pasientenes og sykepleiernes forståelse av åndelige behov dannet grunnlaget for en modell som beskriver de ulike åndelige behovene. Det ble foretatt en operasjonalisering av hver av de åndelige behovene, bygget på ovennevnte teorigjennomgang. Metode: Studien har et beskrivende design, med både en induktiv og deduktiv tilnærming. Det ble foretatt en spørreundersøkelse på 3 medisinske poster og 1 hospiceavdeling på et diakonalt sykehus. Spørreskjemaet inneholder både åpne og lukkede spørsmål som er analysert utfra Kvales analysemetode for common sense, eller statistikkprogrammet SPSS. Resultater: Dataene viser at det ikke foreligger en felles forståelse av åndelige behov blant sykepleierne, men at det hovedsakelig ble forstått som behovet for å ha en tro, og som religiøse behov. Behovet for tilgivelse, tilbakeblikk, trygghet og eksistensielle behov, som i denne studien forstås som åndelige behov, viser alle til en ny forståelse sett i forhold til tidligere undersøkelser blant sykepleiere. Flesteparten av sykepleierne opplevde at pasientene ga uttrykk for sine åndelige behov ved å spørre etter presten, gi uttrykk for religiøse behov, og å være engstelige. Videre ble behovet for å se tilbake, og det å ha en tro identifisert som uttrykksmåter til forskjell fra tidligere undersøkelser hvor dette ikke har blitt identifisert. Funnene tyder på at sykepleierne ser seg selv som en fremmende faktor når det gjelder pasientens mulighet til å gi uttrykk for sine åndelige behov, og da især deres holdninger og tilgjengelighet. Derimot er det få sykepleiere som ser seg selv som en hemmende faktor, men viser heller til manglende tid, pasientens tilstand og omgivelsesfaktorer. De tiltak som oftest blir iverksatt er å formidle kontakt med presten, lytte til det som opptar pasienten, være tilstede, og la pasientene uttrykke de følelsene de har i forbindelse med sykdom, lidelse og død. Derimot var det bare svært få av sykepleierne som oppga at de ba ofte med pasienten, eller snakket med pasienten om døden, mening, eller begravelsen. Konklusjon: I og med at det ikke foreligger en felles forståelse av åndelige behov i litteraturen er det forståelig at sykepleierne i denne studien heller ikke synes å ha en felles forståelse. Dette vil kunne medføre at det blir vanskelig å observere åndelige behov i praksis, og å iverksette tiltak for å ivareta pasientens åndelige behov. En manglende forståelse av hva åndelige behov er og hvordan de gir seg til uttrykk, vil kunne få følger for pasientens mulighet til å mestre det å leve med en uhelbredelig sykdo