Utfor stupet: Fangststrategier i Fresvikfjellene

Både aktiv og passiv fangst ble bedrevet i Fresvikfjellene I passive fangstanlegg ble reinen fanget uten at jegerne deltok aktivt, og for en slik jakt ble det brukt dyregraver med og uten ledegjerder. De aktive fangstanleggene er representert ved buestillings- og ledemur-anlegg, og her deltok jegere aktiv i jakten ved å jage eller skyte på reinen. To av ledemurene beliggende henholdsvis på Tuftafjellet og på Handadalseggi, synes å ha vært brukt som styrtfangstanlegg - noe som jo representerer et unikt og interessant funn i Norge. Et tredje mulig styrtfangstanlegg har vi ellers avdekket på Langafjellet, men for dette anlegget har vi dessverre ikke nok data for å kunne konkludere sikkert. I denne avhandlingene er det videre vist at ledemurer og buestillingsanlegg foran disse ikke kunne bli brukt sammen, da skudd fra buestillinger ville skremme reinen vekk fra ledemurene bak disse. Lokalitetene med ledemurer- og buestillingsanlegg ble altså brukt i to ulike faser. Hvilken fase som er den eldste, er det for øvrig problematisk å si noe om. Fangstanleggene i Fresvikfjellene ble plassert i terreng som mest mulig innskrenket reinens bevegelsesmuligheter. Passive fangstanlegg er som regel anlagt nær bergknauser, i skar eller ved innsjøer, mens aktive fangstanlegg som regel er plassert på smale fjellpartier. Ved anlegging av buestillingsanlegg, var bergkoller viktige. Ut fra de registrerte buestillingsanleggenes bruk av terreng, var det viktigere å plassere buestillingene på bergkoller enn å organisere de i rekker. Dette resulterte i at en kom høyere opp og kunne skjule seg bedre for reine. Videre kunne en skyte nedover og minimerte dermed sjansen for å skyte på andre jegere. For styrtfangstanlegg var naturlig nok klipper viktige siden dyrene ble jaget utfor dem. Felles for klippene er at dyrene ikke landet på flat grunn, men heller falt på en bakke. Slik ville skadene på dyrene minimeres. De fleste passive fangstanlegg ligger lavere enn de aktive fangstanleggene, og er dermed nærmere bebyggelse. Dette lettet tilgangen til gravene og dermed også til nedhenting av kjøtt fra disse. Det var jo også viktig for kjøttkvaliteten at dette ikke ble liggende for lenge i gravene - hvor det dessuten kunne bli spist eller ødelagt av dyr og fugler. En del av fangstanleggene i studieområdet er store, og samtlige ligger konsentrert i forhold til fangstanlegg andre steder i landet. Buestillingsanlegget oppe på Tuftafjellet er f.eks. det nest største anlegget av sitt slag som er beskrevet i Norge. I dette anlegget alene må derfor betydelige mengder rein ha blitt drept samtidig. Det er derfor rimelig å anta at minst flere hundre rein ble drept årlig i de ulike anleggene i Fresvikfjellene. Dateringene for siste brukstid for stolperekkene på Langafjellet og Tuftafjellet, indikerer at disse anleggene kan ha blitt brukt til ulike tider. Det er dermed sannsynlig at også buestillingsanleggene og styrtfangstanlegget på Handadalseggi ble brukt til ulike tider selv om en ikke har belegg for å si dette. Det er problematisk å gjøre anslag over hvor mange mennesker som deltok i fangsten i de ulike anleggene. En vet ikke sikkert hvorvidt drivere ble brukt i buestillingsanleggene eller ikke. Om en så trengte drivere til buestillingsjakt, vet en heller ikke hvor mange drivere det var nødvendig å ha. Det samme problemet har en for drivfangstanleggene. For buestillingsanleggene kan for øvrig estimater foretas ut fra..