ETISKE UTFORDRINGER I MØTE MED SELVSKADING

Bakgrunn: Selvskading er et vanlig forekommende symptom blant mange unge, og det kan være vanskelig å vite hvordan man bør behandle det og reagere på det for helsepersonell som møter selvskading. Jeg ønsket å finne ut hva man vet om villet selvskade i Norge, og drøfte de juridiske og etiske aspektene ved de ulike behandlingsalternativene. Materiale og metode: For å få kunnskap om norske forhold har jeg lest artikler og lærebøker skrevet av ledende klinikere og forskere, samt søkt i PubMed om behandlingsstrategier. For å få kunnskap om etiske prinsipper har jeg satt meg inn i anbefalt litteratur i medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo. Jeg har videre anvendt de relevante norske helselovene for å belyse de juridiske aspektene. Resultater: Selvskading forekommer hos 10 % av norske 15- og 16-åringer. Det er vanligvis ikke et uttrykk for suicidalitet, men suicidrisikoen er økt bland selvskadere. Selvskading er en mestringsstrategi for å håndtere vanskelige emosjoner, og holdes vanligvis skjult. Det er uenighet om hvilke behandlingsstrategier som er å foretrekke, og det fins ingen retningslinjer. Juridisk er forholdene omkring autonomi, plikt til å yte nødvendig helsehjelp og bruk av tvangsmidler ikke helt klare. Etisk er det flere viktige prinsipper som brytes i alle behandlingsalternativer. Tolkning: Når behandling skal velges, må viktige etiske prinsipper vektes mot hverandre. Det beste valget etisk sett er det som bryter færrest prinsipper og forårsaker minst skade, alle forhold tatt i betraktning. Prinsippet om autonomi kan ofte komme i konflikt med plikten til å redde liv