Framstillinger av Afghanistan i Bokhandleren i Kabul og i Drageløperen

Sammendrag Slik det kommer fram av tittelen er det overordnede målet med denne oppgaven å undersøke hvordan Afghanistan blir framstilt i de to bøkene Bokhandleren i Kabul og i Drageløperen. Jeg sammenligner og analyserer både tematiske og estetiske sider ved bøkene, som igjen har etiske implikasjoner. Til grunn for analysene ligger postkolonial teori, i hovedsak Edward Saids verk Orientalismen og Gayatry Spivaks artikkel: Kan de underordnede tale? Min innledende antagelse er at det er tydeligere orientalistiske tendenser i Bokhandleren i Kabul enn i Drageløperen. Jeg stiller også spørsmålet om disse verkenes muligheter å tale for de underordnede, eller «the subaltern» i Spivaks betydning. Dette undersøker jeg gjennom tematiske analyser av motivene barndom, kvinner og islam. Deretter gjennom å sammenligne kulturmøter og sjanger i de to verkene. Mine funn er at det er sterkere orientalistiske tendenser i Bokhandleren i Kabul enn i Drageløperen, men at det også kan påvises at orientalistisk tankegang har blitt overført til Orienten selv, blant annet ved framstillingen av «de gode» er vennlig innstilt til Vesten, mens «de onde» ikke er det. Dette finnes det spor av i begge bøkene, og jeg viser at det er en del av det Fatemeh Keshavarz identifiserer som nyorientalisme. Jeg drøfter også det feministiske dilemmaet som innebærer at et sterkt ønske om - og engasjement for frigjøring av Afghanistans kvinner kan arte seg som en ny form for undertrykking, der vestlige forfattere, journalister eller intellektuelle blir misjonerende i sin holdning. Dette setter jeg inn i tolkningsrammen til det som allerede er identifisert som en kvinnelig orientalistisk diskurs. En belærende eller misjonerende holdning stenger for muligheten til å tale for de underordnede, eller la dem tale for seg selv som subjekter. I stedet blir kvinnene fastholdt som objekter som trenger vestlige kvinners hjelp til å moderniseres ved frigjøring fra patriarkatet. Gjennom en drøfting av sjangrene kommer jeg fram til at Bokhandleren i Kabul som blandingssjanger drar veksel på kvaliteter fra både skjønnlitteratur og sakprosa som bidrar til at den når ut til et stort publikum, men at formen kan være etisk problematisk. Afghanistan blir framstilt ved dikotomiene tradisjonell og moderne, og som et land som kunne hatt muligheter til modernisering etter Talibans fall, men som står fast i gamle tradisjoner. Sjangeren åpner opp for at leseren kommer «bak sløret» blant annet ved bruk av et allvitende fortellergrep. Drageløperen plasserer jeg som «mellomroman» med noen trekk fra populærlitteratur. Som kommersiell kvalitetslitteratur når også den ut til et bredt publikum blant annet gjennom at den gir leseren noe på det kognitive, eller intellektuelle planet, samtidig som den byr på forholdvis lite lesemotstand. Den gir leserne et til dels mer nyansert bilde av Afghanistan, men stadfester også noen (orientalistiske)fordommer som trekker i retning av «islamization of wickedness » og «westernization of goodness