Barnehagen i møte med barn som har erfaringer fra væpnet konflikt og/eller flukt. : En kvalitativ intervjuundersøkelse

Hvert år søker barn beskyttelse i Norge. Felles for dem er en historie preget av tap, oppbrudd, ustabilitet og ofte traumatiske erfaringer. Som en konsekvens av det de har vært gjennom, får flere av barna betydelige psykososiale problemer. Mange av barna i førskolealder begynner i barnehage, og det blir da svært viktig at de møter fagpersoner som har kompetanse på hvordan traumatiske erfaringer påvirker barn, og forståelse for hva som ligger bak barnets atferd og eventuelle vansker. Dette vil være avgjørende for kvaliteten på den omsorg og hjelp barnet får i barnehagen. Sosial støtte og tidlig intervensjon vil være viktige faktorer for å begrense og motvirke en eventuell fremvekst av posttraumatiske problemer. På bakgrunn av dette ønsket jeg å finne ut hvordan barnehagen best kan møte og ivareta disse barna og utarbeidet følgende problemstilling: Hva kan barnehagen gjøre for å ivareta nylig ankomne barn med opplevelser fra væpnet konflikt og/eller flukt på en best mulig måte? For å utdype dette valgte jeg følgende forskningsspørsmål: - Hva kjennetegner barn som har opplevd væpnet konflikt og/eller flukt? - Hva kjennetegner barnehagenes arbeid i møte med disse barna, og hvilke utfordringer møter de på? Oppgaven har et spesialpedagogisk fokus, og det er derfor vektlagt teori som kan danne et grunnlag for forståelsen av traumatiske hendelser og deres påvirkning på barn. Hva en traumatisk hendelse er, reaksjoner og ettervirkninger samt hva som kan virke beskyttende og utgjøre en risiko er alle elementer som blir vektlagt. Hvordan barnehagen kan være et traumeinformert system, og hva som da vil være viktig å fokusere på i møte med barna, er også viktige element i oppgaven. Jeg har valgt et salutogenetisk perspektiv, og Antonovskys (2012) sense of coherence (opplevelse av sammenheng) blir knyttet til undersøkelsens funn. For å belyse problemstillingen tok jeg utgangspunkt i en kvalitativ tilnærming med individuelle forskningsintervju av fem pedagoger i tre mottaksbarnehager. Jeg ønsket å få innsikt i informantenes opplevelser og tanker omkring arbeidet med barn som har erfart væpnet konflikt og/eller flukt, og det ble da naturlig med en fenomenologisk tilnærming til prosjektet. Jeg tok utgangspunkt i en semistrukturert intervjuguide med på forhånd bestemte tema som var utgangspunkt for den senere analysen. Underveis i kodingsprosessen dukket det også opp nye tema som var med på å belyse problemstillingen. Dette medførte en abduktiv tilnærming til metode og analyse. I analysen av datamaterialet har jeg også tatt utgangspunkt i et hermeneutisk perspektiv, dette for å se datamaterialet i en større, teoretisk sammenheng. Betydningen av å tilrettelegge for trygghet og trygge relasjoner kommer frem som svært sentralt i barnehagenes arbeid. Årsaken er at flere av barna har manglet dette grunnet flukt og uroligheter. Å støtte opp om barnas identitet ved å innlemme kulturelt mangfold som en ressurs og berikelse, understreker barnehagenes vektlegging og positive fokus på mangfold. Lek som en form for bearbeiding, ble vektlagt hos alle informantene. Hvordan det best kan tilrettelegges for dette var derimot flertallet av informantene usikre på, spesielt i møte med det informantene kalte en veldig ekstrem krigslek og traumatisert lek. Flere reflekterte her over balansegangen mellom terapi og pedagogikk. Foreldresamarbeid og foreldrestøtte er andre sentrale funn. Et utvidet foreldresamarbeid hvor foreldrene får støtte i form av tett oppfølging og veiledning, blir sterkt vektlagt hos flere av informantene. Dette kommer av at informantene ser et behov hos mange av foreldrene for ekstra støtte til å bli kjent med hva som forventes av foreldre i en norsk kontekst og behov for støtte i foreldrefunksjonen. Resultatene viser at mange barn strever på grunn av det de har opplevd. Et velfungerende samarbeid med eksterne faginstanser blir viktig for at barna skal få den hjelpen de trenger, men kompetansen i og samarbeidet med eksterne faginstanser er varierende. Det er et ønske hos informantene om mer kompetanse både i egne barnehager og i faginstansene rundt. Det fremkommer ulike faktorer knyttet til opplevde utfordringer i arbeidet. Disse omhandler blant annet lite stabilitet i barnegruppene, kommunikasjon i hverdagen og egen kompetanse. Flere av informantene kjenner også på utfordringer knyttet til det at de opplever å være bekymret for mange av barna i barnegruppene. Det å ikke involvere seg for mye, men beholde profesjonaliteten i møte med barn og familier uttrykker noen av informantene som krevende