Væskefilm-mikroekstraksjon koblet til desorpsjon-elektrosprayionisering massespektrometri : En enkel og rask metode for ekstraksjon og analyse av legemidler i biologiske væsker

I denne oppgaven ble en ny kombinasjon for ekstraksjon av legemidler og analyse med DESI-MS demonstrert. Ekstraksjon ble utført med væskefilmer av n-heksadekan immobilisert i teflon, kalt væskefilm-mikroekstraksjon. Legemidler ble ekstrahert fra vandige og biologiske prøver, og over til denne organiske væskefilmen, etter prinsippet væskefase-mikroekstraksjon. Væskefilmene ble deretter direkte analysert med DESI-MS, uten at disse måtte tørke før analysen. Denne kombinasjonen mellom prøveopparbeidelse og analyse ga mulighet for rask deteksjon og kvantifisering av legemidler i biologiske prøver. De seks basiske legemidlene metadon, amitriptylin, nortriptylin, petidin, loperamid og haloperidol ble valgt som modellanalytter. MeOH 1 % HCOOH ble valgt som løsemiddel for sprayen, prøvevolum ble satt til 150 µl og ekstraksjonstiden ble satt til 10 minutter. Dette ga utbytte med mellom 22-91 % og modellanalyttene ble oppkonsentrert fra 22 til 91 ganger. Metoden ble også testet på fire stoffer med lavere log p-verdi enn modellanalyttene: Morfin, amfetamin, metamfetamin og kokain. For morfin, amfetamin og metamfetamin var signalintensitet fraværende eller så lave at ekstraherte ionekronogram ikke kunne benyttes til kvantitative målinger. LC-MS-analyse av prøveløsningen viste at morfin ikke ble ekstrahert over til væskefilmene, mens 20-30 % av mengden amfetamin og metamfetamin i prøveløsningen ble ekstrahert over til n-heksadekan. Andre sprayløsemidler og væskefilmer ble forsøkt uten at dette løste problemet med lave signalintensiteter fra disse stoffene. Metoden var kompatibel med de biologiske matriksene urin, spytt og helblod. Ved å analysere fra undersiden av væskefilmene (som ikke hadde vært i kontakt med prøveløsningene) ble ioneundertrykking redusert. For analyttene metadon, amitriptylin, nortriptylin og petidin ble deteksjonsgrenser (S/N=5) mellom 4ng/ml til 17ng/ml fastsatt. Prøver (n=20) med ulike konsentrasjoner av analyttene bekreftet at deteksjonsgrensene var pålitelige. For disse fire analyttene ble også lineære standardkurver (R2-verdier ≥ 0,989) i området 25-300 ng/ml tillaget. Standardkurvene ble benyttet som kalibreringskurver i en pålitelighetstest. I denne testen ble konsentrasjoner (n=8) bestemt med avvik mellom -6 og -30 % fra tilsatt konsentrasjon. Legemiddelet difenhydramin kunne også påvises i autentiske blod-, spytt- og urinprøver fra en frisk frivillig etter inntak av to tabletter Tylenol PM