En kvinnelig modernisme? : Virginia Woolf, Colette, Cora Sandel og den modernistiske bevegelsen

Dagens modernismebegrep er fremdeles preget av estetikken som under selve modernismen ble hevdet som den eneste gyldige, nemlig språklig og formmessig fornyelse og kunsten for kunstens skyld. Denne estetikken ble fremmet av mannlige modernistiske diktere og teoretikere som Ezra Pound, Henry James, James Joyce, og framfor alt T.S. Eliot, og knyttes til menns kunstneriske produksjon og til maskulinitet. Denne oppgaven tar et oppgjør med forståelsen av modernismen som en mannlig bevegelse og undersøker mekanismene som har skapt den. Modernismens historiske kontekst var preget av store endringer, blant annet et raskt økende antall kvinner i offentligheten. Dette førte til en identitetskrise for de skrivende mennene, som oppfattet deres posisjon som truet, og reagerte med en utdefinering av det kvinnelige fra litteraturen. Periodens kvinnelige forfattere ble derfor møtt med en kultur som definerte dem som stillhet og litteraturen deres som triviell og personlig. Til tross for, eller nettopp på grunn av, kvinners økede litterære produksjon, ble litteraturhistorien konstruert som kvinneløs, både under og etter modernismen. Med dette som bakteppe har jeg valgt ut tre romaner fra tre kvinnelige forfattere som var aktive i perioden: The years (1937) av Virginia Woolf, La naissance du jour (1928) av Colette og Bare Alberte (1939) av Cora Sandel. Jeg har valgt forfattere fra tre forskjellige land – Storbritannia, Frankrike og Norge – for å kunne si noe tilnærmet generelt om Nord- og Sentral-Europa i perioden på tvers av landegrenser, samt å kanskje kunne nevne noen forskjeller. Verkene settes inn i den historiske konteksten de er skrevet i, og derfra forsøker jeg å si noe om hvordan kvinners situasjon påvirket litteraturen de skrev på begynnelsen av 1900-tallet. Fra disse tre romanene framstår det at kvinners litteratur i perioden er mer virkelighetsorientert enn menns, og dermed kanskje står for en annen litterær strømning i perioden. Kvinner var vel så aktive under modernismen som menn, men har blitt utelukket fra den historiske framstillingen av hva modernistisk litteratur var