Valutaunioner : En diskusjon over grunnlagsproblemer

Etterkrigslitteraturen rundt valutaunioner dreier seg i høy grad om den europeiske monetære unionen. Denne oppgaven utforsker den første helt grunnleggende debatten rundt valuta-unioner på 1960- og 1970-tallet. Oppgaven er delt inn i fire kapitler. De tre første kapitlene diskuterer detaljert de mest sentrale bidragene i denne første fasen. Det siste kapittelet er et kapittel hvor noen sentrale økonomiske teorier fra den første fasen evalueres opp mot nyere faglige bidrag. Spesielt kom det en ny bølge med forskning da europeisk økonomisk integrasjon skjøt fart mot slutten av 1980-tallet. På 1990-tallet kom det en stor mengde viktige bidrag hvor 20-års rivende utvikling av økonomifaget ble inkorporert i litteraturen. Robert Mundell er trolig økonomifagets mest framstående talsperson for økonomisk integrasjon og valutaunioner. Mundell innleder en ny debatt i 1961 med den berømte ‘A Theory of Optimum Currency Areas’. Artikkelen er bokstavelig talt grensesprengende: Tidligere ble det nærmest tatt for gitt at et valutaområde skulle være et geografisk område bestemt av politiske grenser. Unntakene var selvsagt kolonier og små stater, disse anvendte gjerne en stormakts valuta. Mundell vil at valutaområdets størrelse og utbredelse skal styres av økonomiske og ikke politiske kriterier. Debatten i kjølvannet av Mundells 1961 artikkel dreide seg om hvilke økonomiske kriterier som skulle vektlegges. Og hvordan de ulike kriteriene skulle veies og vurderes i forhold til hverandre. Debatten rundt disse kriteriene fikk fram hvor vanskelig det er å komme med sikre konklusjoner om det optimale valutaområdets størrelse. Kriteriene viste seg å være inkonsistente, inkonklusive og vanskelige å måle. Harry Johnson, Mundells samarbeidspartner på Chicago universitetet, sier i 1969 om den første debatten at den er for komplisert og uoversiktlig til at den kan være opplysende. Etter at Werner-rapporten i 1970 anbefaler for EF-kommisjonen å arbeide for en langt tettere europeisk økonomisk integrasjon, oppstod det en ny teoretisk fase på starten av 1970-tallet. Dette var en periode hvor man i stedet for å anvende kriterier forsøkte å veie kostnadene og fordelene ved en mulig europeisk valutaunion opp mot hverandre. John Fleming produserer et viktig bidrag i 1971, ‘On Exchange Rate Unification’. Fleming mener kostnadene ved bortfallet av det nominelle valutakursinstrumentet og den monetære politikken for et land i en valutaunion kan deles i to hovedkategorier. Den første kategorien oppstår ved statiske eksterne sjokk. Dette kan være kortvarige eller permanente endringer av handelsvilkår. Den andre kategorien oppstår ved ulik dynamisk intern kostnadsutvikling i deltagende land. Lønns- og prisveksten varierer blant annet med det nasjonale foretrukne nivået på arbeidsledighet. Et land som deltar i en europeisk valutaunion og som utsettes for asymmetriske eksterne sjokk eller har en relativt høyere intern kostnadsutvikling, vil måtte tåle store kostnader i form av ekstra arbeidsledighet. Disse kostnadene blir veldig store om lønns- og prisfleksibiliteten og faktormobiliteten er lav internt i og mellom valutaunionenes deltakerland. Valutakurs-endringer blir unødvendige om lønninger og priser er fullt fleksible. Valutakursendringer blir ubrukelige om reallønninger er helt rigide. Flemings analyse baserte seg på eksistensen av nominell lønnsrigiditet, dvs valutakursendringer ville kunne endre reallønnen. Følgelig ville valutakursendringer kunne regulere aktivitetsnivået i økonomien langs en Phillipskurve. Fleming og flertallet av samtidige økonomer konkluderer med at kostnadene ved å oppgi nasjonal monetær politikk til fordel for en felles europeisk valuta, vil bli for store. I samme periode jobber Mundell for å forklare fordelene ved en valutaunion. Mundell utvikler rundt 1960 et berømt økonomisk aksiom, kalt ‘Mundells trilemma’. Dette aksiomet viser at av de tre ønskelige økonomiske målene; faste valutakurser, selvstendig nasjonal monetær politikk og perfekt internasjonal kapitalmobilitet, kan bare to oppnås samtidig. Mundell brøt tidlig på 1960-tallet med keynesianerne som prioriterte faste kurser og selvstendig monetær politikk rettet inn mot å understøtte finanspolitikken. Mundell brøt på slutten av 1960-tallet med hovedgrenen av monetaristene som ønsket selvstendig regelbasert monetær politikk og høyest mulig kapitalmobilitet. I 1970 legger han fram en tredje vei som han selv foretrekker, ‘Uncommon Arguments for Common Currencies’. Her forklarer han fordelene felles valuta og kapitalmarkedsintegrasjon vil ha. Felles valuta forutsetter en viss grad av kapitalmobilitet mellom kandidatland. Men felles valuta vil endogent sørge for full kapitalmarkedsintegrasjon, samt forbedret integrasjon i andre markeder. Det mest nærliggende er selvsagt å tenke på økt handel og økt omfang av investeringer internt i valutaunionen. Men Mundell poengterer at en valutaunion forhindrer landene fra å misligholde innbyrdes investeringer gjennom devalueringer (eller overraskende depresieringer). Store reservebeholdninger i dollar vil kunne frigjøres. Realinvesteringer som kan øke Europas vekstevne versus USA’s, vil kunne øke. Videre vil et integrert kapitalmarked kunne reallokerier kostnader ved tilfeldige asymmetriske sjokk over tid. Følgelig vil konjunktursvingningene jevne seg ut. Planene for en valutaunion i Europa døde hen med Bretton Woods samarbeidet på begynnelsen av 1970-tallet. En lengre periode med inflasjon, valutakursvolatilitet og stagnasjon fulgte i store deler verdensøkonomien. Midt på 1980-tallet oppstod det en erkjennelse i europeiske politiske miljøer at utøvelse av nasjonal økonomisk politikk var blitt vanskeligere på grunn av at blant annet handel og teknologi hadde knyttet landene langt sterkere sammen enn bare 10-15 år tidligere. Planene for en felles valuta gjenoppstod. Delors-rapporten fra 1989 anbefaler på ny for kommisjonen økonomisk integrasjon som vil lede fram til en europeisk valutaunion. Emerson m.fl. legger i 1992 fram en omfattende cost-benefit-analyse;’ One Market, One Money: An Evaluation of the Potential Benefits and Costs of Forming an Economic an Monetary Union’. Analysen konkluderer med at gevinstene vil være større enn kostnadene. Dette skyldes veldig mye at forfatterne regner med at valutaunionen endogent vil føre med seg forbedringer både i forhold til arbeidsmarkedsfleksibilitet, faktormarkedsintegrasjon og selvsagt vare- og tjenestemarkedsintegrasjon. I løpet av ca 20 år ble også mange av de faglig økonomiske hindringene fra 1970-tallet fjernet. Imidlertid; nye problemstillinger dukket opp på 1990-tallet. Phillipskurven som blant annet Flemings analyser bygger på gjelder ikke lenger. Phillipskurve-analysen må utvides med en variabel for forventet inflasjon. Dette fordi lønnsetterne forhandler om hva de forventer at reallønnen vil bli. Perfekt forventede endringer i makroøkonomisk politikk vil overhodet ikke føre til et høyere aktivitetsnivå i økonomien, ei heller på kort sikt. Det finnes altså heller ingen kortsiktig stabil mulig avveining mellom inflasjon og arbeidsledighet. Det er umulig å flytte aktivitetsnivået i økonomien særlig lenge utover langsiktig likevekt. Når handlingsrommet for egen nasjonaløkonomisk politikk er betydelig redusert, faller også kostnadene ved en valutaunion. Videre ble det antatt at høyinflasjonsøkonomier kunne erverve seg en lavinflasjonsøkonomis troverdige monetære regler ved inntreden i en valutaunion. Dette ved at valutaunionen erverver seg lavinflasjonsøkonomiens troverdige monetære politikk. “Svake” regjeringer kan ikke lenger forvente å bli bistått med depresieringer ved overdrevent nasjonal ekspansiv finanspolitikk i en valutaunion. Men om sentralbanken i unionen fører en for kontraktiv eller ekspansiv politikk, vil dette fortsatt være svært uheldig for land i motsatt ende av konjunkturforløpet. Dette er en viktig erkjennelse for tidligere høyinflasjonsland, da EMU er utformet etter mønster av den sterkt anti-inflatoriske Bundesbank. Videre ble det bemerket at integrasjonen i vare og tjeneste-markedene var for dårlig til at inflasjonen i EMU-landene kunne være tilnærmet identisk. For land som opplever et asymmetrisk positivt sjokk vil forankringens rente i utgangspunktet være for lav. Dette blir forverret av at inflasjon gjør realrenten negativ for disse landene. Frigjøringen av enorme reserver medførte i tillegg stor kreditt-tilgang for tidligere høy-inflasjonsland. Sannsynligheten for kortsiktig overekspansjon øker også når land kan anta at andre deltakerland kommer til å ta deler av justeringskostnadene i etterkant av ekspansjonen