Svartedauden- og dens mange ansikter : Synet på døden i utvalgte fortellinger om og fra svartedauden

Spesialoppgave i teologi. Min problemstilling er: Hvilken konsekvens fikk svartedauden for synet på døden i utvalgte fortellinger om og fra pesten? Svartedauden regnes fra ca. 1346-1353 i Europa, men kildene taler ulikt om opprinnelsestid og sted. Det kom flere pestbølger etter denne første, men svartedauden er det senere tillagte navnet på den aller første pestbølgen. Oppgaven tar utgangspunkt i de omveltninger som pesten skapte i samfunn over hele Europa. Mitt fokus er på det religiøse og sosiale planet, og jeg undersøker hvordan mentaliteten forandret seg med pesten. Jeg har valgt tre primærtekster fra Sør- Europa, og ønsker med dette å studere de tendenser som kan gi oss en pekepinn på hvordan samfunnsituasjonen var i sterkt pestrammede land, som Frankrike og Italia. Målet er også tildels å finne ut om hvorvidt disse tekstene kan skinne lys over den norske historie under pesten, som ikke er blitt studert i stor grad til nå, når det gjelder religiøs og sosial mentalitet under pesten. Selve sykdommens forløp blir derfor også en sentral del av oppgaven, for å sette bakteppet for den høye dødeligheten i Europa. Døden fortsetter å være den store, gjennomgående frykt i livet, både den fysiske død og døden i et kristent, eskatologisk perspektiv. Døden som tilstedeværende i hverdagen, også som personifisert skikkelse, blir tydeligere i senmiddelalder, særlig i kirke-, og billedkunst. I preken og forkynnelse blir individets plass i kirken/troen sterkere fokusert, og blant lekfoket kommer den gjerne til uttrykk i bønn, bot og seremonier, særlig dødsmesser. Den kroppslige, fysiske død blir sterkere artikulert enn tidligere i middelalderen. Reaksjonene på døden og krisen hadde noen gjentagende mønstre: enten ved ekstrem religiøs utfoldelse, utagerende oppførsel eller voksende fromhet. Vi ser tydelige negative, men også positive reaksjoner på døden under og etter pesten. Dette kommer også tydelig fram i de relativt ulike primærtekstene jeg har tatt utgangspunkt i. Kirken stod under sterk kritikk i sin håndtering av svartedauden, og mistet noe av sin autoritet og makt, blant annet fordi prestenes dødelighet var så høy, men også på grunn av den økende spirituelle søken, som vokste særlig fra senmiddelalderen, og i overgangen til moderne tid. Mitt ønske med oppgaven har vært å undersøke om det finnes noen gjenkjennende trekk for hvordan vi i dag forholder oss til epidemier, sykdommer og kriser, og om kirken kan lære av kirken under svartedauden om hvordan man bør forholde seg og forkynne til mennesker i krise og sorg