Dysleksi og selvoppfatning : en intervjuundersøkelse om skoleerfaringene til seks voksne dyslektikere

Tittel: Dysleksi og selvoppfatning. En intervjuundersøkelse om skoleerfaringene til seks voksne dyslektikere. Bakgrunn: Mye arbeid er lagt ned i forskning for å finne primærsymptomene og de kognitive årsakene til dysleksi, mens mindre fokus har blitt satt på de sekundære symptomene som påvirker motivasjon, atferd, selvoppfatning og sosiale relasjoner. Kunnskap om disse forholdene er nødvendig for å kunne ha et helhetlig syn på dysleksi og for å kunne utforme adekvate tiltak. Formål og problemstilling: Hovedformålet med denne undersøkelsen har vært å undersøke hva slags skoleerfaringer unge, voksne dyslektikere har hatt og, ved hjelp av teori om selvoppfatning, forsøke å se hvordan disse skoleerfaringen kan ha påvirket selvoppfatningen. Med bakgrunn i dette formålet har jeg formulert følgende problemstilling: Hva slags skoleerfaringer har unge, voksne dyslektikere og hvilken betydning har disse erfaringene fått for selvoppfatningen? Metode: Siden min problemstilling i hovedsak søker å finne og formidle enkeltpersoners opplevelser, var en kvalitativ tilnærming et naturlig valg. Jeg valgte videre å benytte semistrukturert intervju fordi det er den mest hensiktsmessige metoden for å innhente den type informasjon jeg ønsket. Intervjuguiden kan sies å ha en narrativ innfallsvinkel. Utvalget er kriteriebasert og undersøkelsen er grunnlagt på intervju med 6 informanter. Materiale: Samtlige intervju ble tatt opp med en digital diktafon, for så å bli transkribert, kodet og analysert. For å kode materialet brukte jeg dataprogrammet NUDIST. Analysen ble gjort med bakgrunn i fenomenologi. Det ble blant annet bruk kategoribasert analyse, meningsfortetting og Outcomes Matrix. Datamaterialet er presentert i form av informantsitater og drøftet i lys av aktuell teori og empiri. Resultater: Funnene i denne undersøkelsen samsvarer i stor grad med det man kunne forvente i følge teori om hva som påvirker selvoppfatningen og funn i andre, liknende undersøkelser. Informantene gav uttrykk for å ha lav akademisk selvoppfatning på et eller flere områder med psykologisk sentralitet og de hadde et selvbeskyttende attribusjonsmønster. Tyngden i materialet lå i utsagn om andres vurderinger, mestringserfaringer og sosial sammenlikning. Lærere og medelever ble oftest nevnt som kilde til negative vurderinger, mens foreldrene var støttende og oppmuntrende, og kilde til positiv selvvurdering. Informantene oppgav at lese- og skriveaktiviteter var de områdene hvor de opplevde minst mestring og dette forholdet ser ut til å ha ført til lav faglig selvoppfatning på de gjeldende områdene. Følelsen av å ikke mestre førte til at innsatsen ble redusert, og noen av informantene gav etter hvert helt opp å prøve å lykkes i lese- og skriveaktiviteter. Eksternal sammenlikning ble brukt i utstrakt grad. Ofte falt sammenlikningen uheldig ut og informanten fikk da svekket selvoppfatningen på det aktuelle området. Konklusjon: Resultatene i denne undersøkelsen er altså i stor grad slik man kunne forvente på bakgrunn av teori om selvoppfatning og funn i andre undersøkelser. Det er imidlertid to forhold som utpeker seg som spesielt interessante. Det første er at alle informantene i denne undersøkelsen har tatt høyere utdanning. Selv om de hadde lav akademisk selvoppfatning på en del viktige områder, kan vekten og styrkeforholdet mellom de ulike kildene til påvirkning likevel ha gitt informantene sterk nok tiltro til egne evner og muligheter til å ta fatt på en lang utdannelse. Det andre forholdet er hvor viktige foreldrene ser ut til å ha vært for utviklingen av informantenes akademiske selvoppfatning. At foreldre er sentrale for utviklingen av barns selvoppfatning er godt kjent i forskningen. Foreldres rolle som påvirkere på barnas akademiske selvoppfatning derimot, har i hovedsak vært som oppmuntrere og støttespillere, og man har ment at effekten på sitt beste er kortvarig. Med bakgrunn i funn i denne og andre, nyere undersøkelser, kan det være grunnlag for å spørre seg om foreldres rolle som påvirkere av barns akademiske selvoppfatning er blitt undervurdert