Som om vi hadde noe å skjule : en psykoanalytisk lesning av Hanne Ørstaviks Kjærlighet, Like sant som jeg er virkelig og Tiden det tar

Utgangspunktet med masteroppgaven har vært å sammenligne Hanne Ørstaviks Kjærlighet, Like sant som jeg er virkelig og Tiden det tar. Ved hjelp av en psykoanalytisk tilnærmingsmåte har jeg ønsket å avdekke de ulike forståelsesformene Ørstavik formidler når det gjelder forholdet mellom foreldre, og særlig mødrene og barna. Målet mitt har vært å kunne bidra med en forståelse av romanenes psykologiske aspekt. En psykoanalytisk tilnærmingsmåte vil med sitt begrep om det ubevisste, være egnet til å avdekke det underliggende meningsinnholdet i en tekst. I romanene jeg har arbeidet med viser det seg i hvordan Ørstavik fremstiller språket, kroppen, fantasiene og drømmene hos romanfigurene, noe som åpner for en forståelse av det som skjuler seg bak den ytre handlingen i en tekst. Det er det ”skjulte som etter min mening skaper spenning i disse tekstene, blant annet viser det seg i hvordan vi som leser ser den virkeligheten romanfigurene beskriver og den virkeligheten som faktisk er. Det romanfigurene i disse romanene har felles er at de kan defineres ut fra en mangel eller et fravær. De mangler kontakt med foreldrene sine og de mangler kontakt med seg selv. Det manglende samspillet med foreldrene, viser seg, på forskjellige måte hos romanfigurene som tilstander som ikke lar seg representere i språket. Mitt mål med masteroppgaven har vært å få øye på forskjellen i de psykologiske mønstrene hos romanfigurene. Ved å se på de forskjellige karakterens drømme – og fantasiverden kom jeg frem til at de både representerte traumatiske familiesituasjoner, samtidig som de også representerte en smerte i dem selv som de ikke kunne sette ord på og som dermed kom til utrykk i noe ”annet”. Ved hjelp av Julia Kristevas teorier om primærnarsissisme kunne disse erfaringene leses som tidlige narsissistiske sår. Brooks teorier om overføring i litterære tekster fungerte som en slags ”snakkekur” i forhold til romanfigurenes selvhistorier og viste i hvilken grad historien de fortalte førte til selverkjennelse hos romanfigurene. Overføringsforholdet kunne også leses som en gjentagelsesstruktur i teksten, både mellom fortolkeren og teksten, fortelleren og hovedpersonen og også mellom karakterene i teksten. Slik oppsto et dynamisk forhold mellom de forskjellige nivåene i teksten. Ved å ha anvendt en psykoanalytisk teori mener jeg at jeg i større grad har åpnet for det ”skjulte” hos romanfigurene, noe som igjen tegner et mer nyansert bilde av dem og viser dermed også romanens kompleksitet