Les Français devant la norme autrefois et aujourd'hui

Franskmenn og språknormen, før og nå. Den franske språkhistorien har sine særegenheter. Historien er preget av en sterk sentralisering av språknormen, stor respekt for ”riktig” fransk og en myte om fransk er et bedre og mer verdt enn andre språk. Denne utviklingen startet rundt det 18. århundre, og noen hendelser ble særlig viktig for språkutviklingen i Frankrike: Paris vokste seg til en storby som ble mer og mer betydningsfull i verden og Frankrike, og det å snakke pent ble tilsvarende det å snakke parisisk. Revolusjonen i 1789 forsterket sentraliseringen av språket og kulturen, og ett felles språk ble viktigere enn språkmangfold og dialekter og regionale forskjeller. I tillegg ble kodifiseringen av fransk språk sterkere på denne tiden, det franske akademi ble dannet og flere ordbøker og grammatikker ble utgitt. En rekke ting tyder på at franskmenn ikke har blitt kvitt denne arven, og at de fortsatt har et spesielt forhold til sitt eget språk. I dag er det særlig engelsk som truer deres språk og dets rolle som verdensspråk, og mange franskmenn er skeptiske til neologismer og lingvistiske nyvinninger. Denne masteroppgaven viser først til den språklige utviklingen fransk har vært gjennom, og hvilke språklige holdninger dette har gitt franskmennene. Den historiske fremstillingen blir fulgt av en undersøkelse gjort blant studenter på et prestisjetungt universitet i Paris: Sorbonne IV. Hovedformålet med undersøkelsen er å finne ut: Har unge franskmenn mer liberale språklige holdninger enn franskmenn i tidligere tider, eller er de fortsatt preget av den sterke, lingvistiske arven? Konklusjonen på denne undersøkelsen er at franskmenn fortsatt bærer arven med seg, og myten om at det franske språk er spesielt klart lever fortsatt blant informantene. De har en bevissthet om at den språklige utviklingen i fransk har vært spesiell, og at deres språkhistorie på enkelte områder skiller seg fra andre språk. Likevel, deres språklige holdninger er på mange måter fortsatt puristiske, de ser på fransk som et skriftlig og akademisk språk og de aksepterer myten om at fransk er et spesielt klart språk. Disse resultatene blir særlig tydelig når man sammenligner de franske og de utenlandske informantene