Vurdering av mellomspråket hos spanskelever : Elevenes holdninger til vurderingspraksisen og deres syn på feil i mellomspråket

Oppgaven er en fagdidaktisk oppgave innenfor spansk som fremmedspråk, og handler om vurdering av det skriftlige mellomspråket til elever på videregående skole. Vurdering i skolen har i de siste årene vært et sentralt tema hos de fleste pedagoger, teoretikere og skolepolitikere, både her i Norge og internasjonalt. Vurderingskapittelet i forskriften til opplæringsloven ble endret i 2009 med tanke på å utvikle læringsfremmende vurdering. På grunn av den store satsingen på vurdering og på grunn av min store interesse for spanskfaget, ønsket jeg å undersøke hvordan elevene opplever vurderingen i dag. På grunn av oppgavens omfang måtte jeg avgrense undersøkelsen til å gjelde vurderingen av det skriftlige mellomspråket, det språket som elevene produserer, og som ligger mellom deres morsmål og målspråket. Målet med oppgaven var å finne ut hvordan spanskelever på videregående opplever vurderingen de får på skriftlige tekster og prøver. Hva er det som er læringsfremmende, og i hvilken grad følger lærerne bestemmelsene i vurderingsforskriften? For å få en brattest mulig læringskurve i innlæringsprosessen, er det viktig at elevene ikke er redde for å feile når de lærer seg et nytt språk. Jeg ville derfor også se på hvilken holdning elevene hadde til det å gjøre feil når de produserer ytringer på målspråket, og hvordan de forholdt seg til lærerens retting av disse. Jeg har også drøftet om Larry Selinkers mellomspråksteori kan være til hjelp for elevene i språkinnlæringen. Metoden jeg har brukt, er hovedsakelig kvantitativ. Jeg gjennomførte en spørreundersøkelse i Vg2-klasser på videregående skoler i Trondheim og Oslo. 297 elever besvarte undersøkelsen. På grunn av at utvalget ikke er basert på et sannsynlighetsutvalg, er ikke funnene mine generaliserbare. Jeg vil likevel tro at lærere fra andre skoler og andre interesserte vil kunne ha nytte av resultatene og funnene mine. I teoridelen presenterer jeg et syn på fremmedspråksinnlæring som innebærer at det språket elevene produserer i innlæringsfasen, blir sett på som et eget språksystem, et mellomspråk, og ikke som en feilaktig utgave av målspråket. Videre blir det presentert teorier og forskningsresultater om vurdering. Særlig to begrep blir vektlagt, vurdering for læring og vurdering av læring. Disse knyttes opp mot begrepene underveisvurdering og sluttvurdering. Nyere undersøkelser viser at lærere synes å ha problemer med å praktisere skillet mellom disse to. Underveisvurderingen skal gi elevene informasjon om deres ståsted, i form av tilbakemeldinger, og hva de kan gjøre videre for å nå neste mål, i form av fremovermeldinger. Resultatene av undersøkelsen var relativt positive i forhold til hvordan Utdanningsdirektoratet og Kunnskapsdepartementet beskriver situasjonen i norsk skole i grunnlagsdokumentet for prosjektet «Vurdering for læring» i 2010. Kort oppsummert viste undersøkelsen min at et flertall av elevene mener de får ganske god informasjon om hva de skal lære, og hva de skal kunne. De leser kommentarene som lærerne gir, og det kom også frem at lærerne i større grad enn antatt gir fremovermeldinger, kommentarer som peker fremover mot videre læring, og ikke bare tilbakemeldinger. En negativ tendens i undersøkelsen er at det å skille underveisvurdering og sluttvurdering, synes å være et problem for elevene. Dette kommer antagelig av at lærere også skiller dårlig her. Resultatene viste også at elevene er svært opptatt av karakterer. Karakterene kan ofte overskygge informasjonen som ligger i fremovermeldingene. Dette har antagelig igjen sammenheng med det å skille mellom underveis- og sluttvurdering. Et noe overraskende og positivt funn var at mange av elevene kunne tenke seg å ha prøver og innleveringer uten karakter. Det ser ut til at de færreste lærerne eksplisitt har snakket med elevene om hvor verdifulle feilene er, og mer enn halvparten av elevene sier de er redde for å gjøre feil. Når det gjelder hvordan lærerne retter opp feilene, viser undersøkelsen at det er ulik praksis, men det virker som flertallet av lærerne retter relativt usystematisk de fleste feil i elevtekstene. Et nesten oppsiktsvekkende funn var at de færreste elevene fikk tid til å bearbeide feilretting og kommentarer på skolen. Dette kan føre til mye tapt kunnskap