Ernæring i sykehjem - evaluering av pilotprosjekt

Bakgrunn og mål: Underernæring hos eldre forekommer hyppig. Eldre som behandles i helsesystemet, er preget av sammensatte lidelser, der underernæring ofte er en del av det totale sykdomsbildet. Pleiepersonell som behandler eldre, trenger derfor god kunnskap om hvordan underernæring kan forebygges og behandles. Studier har vist at pleiepersonell på sykehjem har begrenset kunnskap om dette, men 80 % av sykehjem har ønske om mer kunnskap om ernæring for å kunne bedre kvaliteten på ernæringsarbeidet. Denne problematikken blir stadig mer aktuell ettersom liggetiden går ned på sykehusene. Pasienter som blir innlagt på sykehjem oppleves som sykere nå enn tidligere og gir mange utfordringer for pleiepersonalet. Pilotprosjektet ”Ernæring i sykehjem” var et samhandlingsprosjekt mellom Lovisenberg Diakonale sykehus (LDS), Sykehjemsetaten (SYE) og fire utvalgte sykehjem. Klinisk ernæringsfysiolog ved LDS skulle ivareta kompetanseheving av pleiepersonell på sykehjemmene innen ernæring, spesielt rettet mot forebygging og behandling av underernæring. Det ble valgt ut en korttidsavdeling fra hvert sykehjem til å delta i pilotprosjektet. Målet med pilotprosjektet var å tilstrebe enhetlig ernæringsbehandling i forhold til forebygging og behandling av underernæring. Undervisning og veiledning ble knyttet opp til forslag til nye ernæringsrelaterte prosedyrer og en «verktøykasse» på PC med ernæringstiltak utarbeidet i samarbeid med ansatte. Målet med denne masteroppgaven var å evaluere om økt fokus på underernæring, gjennom undervisning, veiledning og systematiserte ernæringstiltak, hadde ført til økt kunnskap, forståelse og ferdigheter blant pleiepersonalet. Metode: Kunnskapsøkning blant pleiepersonell på sykehjem ble evaluert med kunnskapsbasert spørreskjema før (n = 54) og etter (n = 49) pilotprosjektet. Ferdigheter blant pleiepersonell ble evaluert via kartlegging av dokumenterte ernæringstiltak i pasientjournaler. Hundre journaler, ett korttidsopphold per journal, ble gjennomgått før og etter pilotprosjektet. Frekvens og kvalitet på generell ernæringsinformasjon ble også kartlagt. Forståelse og holdninger til ernæringsarbeidet hos pleiepersonell ble evaluert via fokusgruppeintervju etter pilotprosjektet. Fire grupper (totalt n = 15) deltok i intervjuene som vektla prosjektet generelt og ernæringsfokus spesielt. Resultater: Kunnskapsnivået økte signifikant hos pleiepersonalet (p < 0.001). Ferdigheter, målt via dokumenterte ernæringstiltak, hadde ikke økt vesentlig som følge av pilotprosjektet, med unntak av dokumentert bruk av næringsdrikker (p = 0.008). Dokumentasjon av detaljert beskrivelse av matinntak hadde økt signifikant (p = 0.002). Likeledes hadde dokumentasjon av detaljert drikkeinntak en signifikant økning (p < 0.001). Totalt sett hadde dokumentasjon av ernæringsinformasjon økt, men nytteverdien av dette var begrenset i forhold til kravet om vurdering av totalt ernæringsinntak opp mot beregnet behov. Fokusgruppene beskrev økt fokus på ernæring og holdningsendring i avdelingen som følge av undervisning og veiledning, samt jevnlig tilstedeværelse av klinisk ernæringsfysiolog. Innarbeidelse og opprettholdelse av nye rutiner ble sett på som en stor utfordring. Det ble påpekt viktigheten av rammefaktorer som klar ledelse, tid og økonomi for å oppnå målsetningen. Konklusjon: Prosjektet var vellykket, men resultatene viste at undervisning alene ikke var tilstrekkelig til å holde ernæringsfokuset oppe. Undervisning må gjentas regelmessig i tillegg til jevnlig veiledning. Det er viktig med tilstedeværelse av ernæringskompetanse og veiledning av klinisk ernæringsfysiolog for opprettholdelse av ernæringsfokus