Kjærlighet : kan det være det bærende begrep i sykepleien? En drøfting av kjærlighetsbegrepets betydning i sykepleien

Hensikten med studien er å belyse kjærlighetsbegrepets betydning i sykepleien. Jeg vil se på hva kjærlighetsbegrepet står for innholdsmessig, hvilke implikasjoner det får for som handlingsgrunnlag for sykepleieren og kvalitetsmessige konsekvenser for vår pasientomsorg. Teoretisk forankring. Kjærlighetsbegrepet belyses ut fra ulike innfallsvinkler; fra filosofi, sykepleieteori og teologi. Hovedkilder er den tyske filosofen Max Scheler, den norske filosofen Arne Johan Vetlesen og de to sykepleieteoretikerne Kari Martinsen og Katie Eriksson. Den danske teolog Troels Nørager og hans analyse av forholdet mellom hjerte og psyke trekkes inn i drøftingen. Metode. På bakgrunn av problemstillingen anvendes hermeneutisk metode. Jeg har valgt å se på kjærlighetsbegrepet slik det er utlagt av ulike personer. Den mening som fremkommer i deres tekster drøftes og blir forsøkt plassert inn i sykepleiens grunnforutsetninger. Resultater. Kjærlighet er nedlagt i mennesket/sykepleier som den høyeste verdi. Respekt, egenkjærlighet, nestekjærlighet og empati er underlagt denne verdien. Verdien kjærlighet har mulighet for å kunne farve følelser som underlegges denne, slik som inderlighet og barm-hjertighet. Kjærlighet som verdi har sitt senter i hjertet, som er menneskets reelle fysiske og metafysiske sentrum. Ut fra dette sentrum har sykepleier mulighet til å kunne gjøre bruk av kjærlighetsprosessen til å se, høre, og å handle. Omsorgskvaliteter som kan følge av at sykepleier handler ut fra verdien kjærlighet er inderlighet og barmhjertighet. Konklusjon. Kjærlighet er en grunnleggende verdi i sykepleien. Med kjærlighet som ontologisk grunnposisjon har den enkelte sykepleier, sykepleiefaget og sykepleiedisiplinen et perspektiv som har store konsekvenser for kvaliteten på pasientomsorgen