«Der skal være Trold i det jeg skriver» Om troll i Henrik Ibsens Peer Gynt.

Man finner «troll» nevnt gjennom hele Henrik Ibsens forfatterskap, fra hans tidligste ungdomsdikt frem til hans seneste dramatiske arbeider. Hvordan de opptrer i teksten varierer, men det er i Peer Gynt (1867) de kommer klarest frem. I denne oppgaven utforsker jeg forholder mellom trollenes fysiske og psykiske fremtoning, og den funksjonen de kan sies å ha i stykket. I tillegg til å trekke inn vanlige lesninger rundt de satiriske og psykologiske funksjonene trollene har, vil jeg også kikke på dem opp mot Ibsens forhold til behandling av material fra folketroen. Blant Ibsens tidligste bevarte poetiske verker og i hans sakprosa, finner man et klart forfatterprogram, som går på å skrive med utgangspunkt i folkediktningen. Ibsen mente at det var en grunntone i denne som kunne avdekkes og bygges videre på gjennom poetisk behandling. Gjennom dette kommer jeg med en lesning av trollene, hvor jeg underbygger en påstand om at det er resultat av Ibsens mytopoesis, myteskaping. For å gjøre dette må jeg se på hva det faktisk er Ibsen har tilført trollene, og hvordan de er ulike sitt opphav. Derfor har jeg, med særlig utgangspunkt i kommentarverk, gått gjennom intertekstualiteten knyttet til trollene, og vurdert de ulike kilder man mener Ibsen har brukt som bakgrunn for sin fremstilling. Særlig har jeg brukt kommanterverket av Henrik Ibsens Skrifter (2007) sine kommentarer, og indirekte er denne oppgaven en kommentar på dette verket. I analysen viser jeg hvordan de fleste trekkene hos trollene har en klar hjemmel i folkediktningen, og for det meste i Peter Christen Asbjørnsens «Høifjeldsbilleder» (1848) og «En Signekjærrings Fortællinger» (1845), selv om det også er spredte referanser til annet folkloristisk materiale, samt en satirisk tradisjon med de underjordiske. Et av hovedtrekkene hos trollene er hvordan deres indre, deres psykologi, gjenspeiler seg i deres ytre utseende. Ibsen mytopoesis går på at han har, med en sterk forankring i folketroen, hentet frem trollene og latt dem fungere som karakterer med en tilstedeværelse og selvinnsikt. Ved å la trollsamfunnet gå i oppløsning kommenterer Ibsen både nordmenn, det moderne mennesket og folketroens stilling. En lesning av dem som kun allegorier for Peers indre, eller satiriske figuer, vil derfor være en nedvurdering av både dem og, i følge Ibsen selv, hans publikum