«Nogle grædske Herrer til Skibs» - Antikke myter i Ludvig Holbergs historieverk Introduction (1711) og senere komedie Ulysses von Ithacia (1725)

Masteroppgave i nordisk litteratur Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier, Universitetet i Bergen Mai 2015 Student: Are Bøe Pedersen Veileder: Pål Bjørby Tittel: «Nogle grædske Herrer til Skibs» Undertittel: Antikke myter i Ludvig Holbergs historieverk Introduction (1711) og senere komedie Ulysses von Ithacia (1725) Denne masteroppgaven undersøker Ludvig Holbergs bruk av antikk mytologi i de to første kapitlene av hans tidlige historiske arbeid Introduction til de Fornæmste Europeiske Rigers Historier (1711) og den senere komedien Ulysses von Ithacia (1725), en parodi av den samtidige, tyske musikkdrama-tradisjonen. Forbindelsen mellom verkene, tross ulike sjangre, er flere. Foruten Holberg selv, deler de en motivkrets av gresk og romersk mytologi, og inngår i en større dialog Holberg fører gjennom forskjellige deler av sitt forfatterskap, om helter og konseptet heroisme. De tilsynelatende motsetningene mellom hvordan Holberg fremhever historiske skikkelsers «heroiske» bedrifter i Introduction, med måten det heroiske kritiseres i Ithacia, belyses fra flere vinkler. Den teoretiske bakgrunnen for analysen er Bals mytekritiske narratologi, Ricoeurs beskrivelser av «rom» i (mytisk) fiksjon, og endelig Foucaults epistem-begrep, derunder epistemiske brudd. Motsetningene kan forklares først som et utslag av hvordan den eneveldige styresmakten i Holbergs samtid bruke de antikke heltemytene som en form for selv-representasjon, slik at myte- og heltekritikk fikk en dimensjon av allegorisk regimekritikk. Dette devaluerte imidlertid de mytologiske heltene, og Holberg etablerer derfor egne kriterier for en type helt som kan adskilles fra sin mytologiske kontekst - noe Holberg også gjør med Alexander den store i Introduction. Dette representerer et brudd med samtidens stadig kommuniserte idé om de antikke mytenes underforståtte sentralitet. Min lesning av Ithacia konkluderer med at komedien ikke «bare» parodierer tysk drama, men at Holberg i sin harselas med ulike myteuniverser, konstruerer et nytt mytologisk univers. Dette universet er enhetlig og bryter ikke sammen på tross av en rekke interne geografiske og kronologiske motsetninger, som i stedet har en destabiliserende effekt på de «opprinnelige» universene. Dermed illustrerer Ithacia gjennom en rekke brudd at både at skottene mellom forskjellige, etablerte myteuniverser slett ikke er tette, og at de antikke mytene er plastiske, og kan formes etter fortellingens og fortellerens behov