Sykepleieforskningens plass i kommunal sykepleietjeneste

Bakgrunn Sykepleieforskning har ulike hensikter, der forskningsanvendelse i klinisk praksis er et sentralt anliggende. Avdelingssykepleiere er spesielt ansvarlig for tilrettelegging av en forskningsbasert praksis. Det forutsetter at de kjenner til og selv anvender sykepleieforskning i sin praksis. Hensikten med studien er å frembringe kunnskap om sykepleieforskningens plass i kommunal sykepleietjeneste som senere kan brukes i et aksjonsforskningsprosjekt for å fremme forskningsanvendelse i det gjeldende praksissted. Design for studien er eksplorativt beskrivende. Med kvalitativt intervju som metode har åtte avdelingssykepleiere fra ulike tjenesteområder i èn kommunes pleie- og omsorgstjeneste fortalt om deres kjennskap og holdning til sykepleieforskning, og deres oppfatning av hvilke muligheter de har for å anvende sykepleieforskning. Funnene viser at begrepet "sykepleieforskning" ikke er en del av det daglige språket. Avdelingssykepleierne er ukjente eller kjenner lite til sykepleieforskningens metoder, aktiviteter, resultater eller hvor det publiseres. De har en åpen og nysgjerrig holdning til sykepleieforskning. De påpeker et stort behov for mer kunnskap. Lederkollegiet har ikke en felles visjon eller strategi om en forskningsbasert praksis. Fagkulturen i de ulike avdelingene oppfatter kunnskap både som muligheter og trusler. Ansettelse av fagkonsulenter, endret bruk av ressurser, en støttende overordnet ledelse og økende motivasjon for faglig utvikling blant medarbeiderne er nye tegn på at sykepleiekunnskap opprioriteres. Avdelingssykepleiernes mangelfulle kunnskap om sykepleieforskning, fagkulturenes forskjellighet og mangel på felles visjon om anvendelse av sykepleieforskning er tre fremtredende utfordringer for å fremme bruk av sykepleieforskning