En studie om åndelige behov hos pasienter med kroniske og/eller alvorlige sykdommer : hvordan opplever pasientene at sykepleierne ivaretar deres åndelige behov?

Hensikten med studien var å undersøke hvordan pasienter med kroniske og/eller alvorlige sykdommer opplever sine åndelige behov og hvordan disse blir møtt når de er innlagt i sykehus. Funnene kan bidra til å kaste lys over temaene i undervisning av sykepleierstudenter og stimulere sykepleiere i praksis til økt fokus innenfor dette feltet. Problemstilling: En beskrivelse av åndelige behov hos pasienter med kroniske og/eller alvorlige sykdommer og som har langtids og/eller gjentatte sykehusopphold - Hvordan opplever pasientene at sykepleierne ivaretar deres åndelige behov? Teoretisk rammeverk: Katie Erikssons arbeider (1987, 1990, 1991, 1993) er benyttet som sykepleiefaglig referanseramme. I tillegg er Joyce Travelbees teori (1971) benyttet. Erikssons teori om betydningen av tro, håp og kjærlighet som sentrale dimensjoner ved pasientens helse utkrystalliserte seg som relevant innen den åndelige dimensjonen. Metode: Studien har et deskriptivt design. Det ble benyttet en kvalitativ tilnærming med intervju av seks pasienter. Pasientene var tilknyttet medisinsk avdeling ved et større sykehus, tre var innlagt og tre var inne til poliklinisk behandling, men hadde vært innlagt tidligere. Intervjuet var halvstrukturert og fulgte en intervjuguide. Under analysen ble en hermeneutisk tilnærming benyttet, hvor Steinar Kvales teori (1996) om analyse og tolking av kvalitative data er anvendt. Resultater: Funnene viser at innen åndsdimensjonen er det betydningen av å ha noen som er glad i seg og bryr seg det som utkrystalliserte seg klarest. Hos den ene som opplevde at mennesker ikke brydde seg nok var dette et tydelig savn. Ut over dette var troen på Gud noe som opptok de fleste og to hadde opplevd en positiv forandring i troen etter at de ble syke. Håpet var for de fleste knyttet til det å ha noe(n) å leve for. I tillegg var det knyttet til det å bli frisk eller så frisk som mulig og kunne leve sammen med familien og greie seg selv. Mening ble i overveiende grad knyttet til det å ha noen å være glad i og som var glad i en. Dette omfattet i hovedsak medmennesker, men også forholdet til Gud. Å snakke med noen om åndelige spørsmål er viktig. De fleste kunne snakke med familie og venner. Ønsket om å snakke med sykepleierne eller andre i sykehuset var delvis tilstede. Det var lite initiativ både fra intervjupersonene og sykepleierne til samtale. For en del av intervjupersonene var det ikke aktuelt å snakke med andre enn de nærmeste. For noen var det ønskelig at sykepleierne hadde tatt initiativ. Min konklusjon er at det som har med menneskets åndsliv å gjøre fortsatt er et underprioritert område. Tillit og tilgjengelighet er viktige stikkord