Sykepleiens bidrag ved gjenopptrening av hjerneslagrammede med spise- og svelgproblemer

Bakgrunn: Mange hjerneslagrammede har tiltross for tilnærmet normal svelgfunksjon, store problemer i spisesituasjonen. Ulike funksjonsutfall kan i varierende grad føre til at pasienten søler mye, lekkasje fra munnen eller ukontrollert hosting. Dette medfører at måltidets betydning som en hyggelig sosial situasjon reduseres. Gjenopptrening av spiseferdigheter er grunnleggende både med tanke på overlevelse og pasientens opplevelse av seg selv og sin situasjon. Slagpasienter er en pasientgruppe hvor faren for underernæring er stor. De må ikke overlates til seg selv, men trenger tett oppfølging av kvalifisert personell. Tilrettelegging av måltider og ansvar for at pasientene får nødvendig ernæring er et sentralt ansvarsområde for sykepleietjenesten. Ved siden av nyere forskningslitteratur om hjerneslag og om spiseproblematikk, har Kirkevolds (2001) beskrivelse av sykepleierens rehabiliterende funksjon, spesielt utdyping av sykepleiefunksjonen i rehabilitering av slagrammende, utgjort en grunnleggende referanseramme i studien. Hensikt: Studiens hensikt er å beskrive sykepleiens bidrag ved gjenopptrening av hjerneslagrammede med spise- og svelgproblemer. Design: Studien er en kvalitativ studie med et utforskende og beskrivende design. Innsamling av data foregikk ved å benytte semistrukturerte intervjuer med et utvalg av pleiepersonalet ved en spesialpost for rehabilitering av hjerneslagrammede. Resultater: Resultatene viser at det faglærte personalet legger stor vekt på tilretteleggingen av måltider til slagrammede. I vurderingene knyttet til planlegging og gjennomføring av måltidene, vektlegges å sikre pasientene tilstrekkelig mat og drikke, samt en tilpasning av spisesituasjonen med tanke på at pasienten skal gjenvinne en hensiktsmessig og sosialt akseptabel spiseatferd. Observasjon og kartlegging av utfall, tilrettelegging av situasjonen for å gjenvinne funksjoner og forebygging av komplikasjoner oppnås ved at personalet tilstreber å være sammen med pasienten i måltidet. I vurderingene og begrunnelsene for å bedre pasientenes spiseferdigheter kommer det også klart fram at hensynet til pasientens kapasitet og opplevelse av sin situasjon utgjør en sentral dimensjon. Samlet tydeliggjør resultatene at sykepleiens bidrag ved rehabilitering av hjerneslagrammede med spise- og svelgproblemer, spesielt i den direkte spisesituasjonen, fremstår som en situasjon kjennetegnet av samtidighet, der mange aktiviteter foregår på samme tid, og kompleksitet, fordi en handling fra personalets side ofte tjener flere hensikter. Balanseringen av de mange ulike formålene i spisesituasjonen forstås i lys av ønsket om å ivareta pasientens verdighet, kapasitet og ansvaret for å sikre tilstrekkelig ernæring og unngå komplikasjoner. Nøkkelord: Sykepleie, hjerneslag, rehabilitering, spise- og svelgproblemer