Konkurranse i et digitalt fjernsynsmaked : En analyse av hvilken betydning digitaliseringen av bakkenettet har hatt for konkurransen mellom distributørene av digitalt fjernsyn i perioden 2007-2009.

Tema for denne oppgaven er digitaliseringen av bakkenettet, og hvordan dette har påvirket konkurransen mellom digital-TV-distributørene i Norge. I 2007 startet utrullingen av det digitale bakkenettet, og bakkenettsdistributøren RiksTV etablerte seg i bransjen. Det analoge bakkenettet stenges fylke for fylke frem mot desember 2009. Innen digitaliseringen av bakkenettet startet var det aktører på tre plattformer (satellitt, kabel-TV og IPTV) som fordelte de betalende TV-seerne mellom seg. Da RiksTV ble etablert fikk disse aktørene en ny konkurrent på en ny digital plattform. Min teoretiske tilnærming er Michael E. Porters fem konkurransekrefter. Modellen tar utgangspunkt i at det er fem krefter som i fellesskap avgjør hvor hard konkurransen i bransjen er: press fra substitutter, faren for nyetablering, kundens maktposisjon, leverandørens maktposisjon og rivalisering blant eksisterende bedrifter i bransjen. Den eller de konkurransekreftene som er sterkest vil være konkurransedrivende og sette størst press på lønnsomheten i bransjen. Metoden jeg har benyttet er dokumentanalyse, samt kvalitative intervjuer med de fem største digital-TV-distributørene: Canal Digital, Get, RiksTV, Viasat og Lyse. Analysen min viser at digitaliseringen av bakkenettet har forsterket konkurranseintensiteten mellom digital-TV-distributørene. Ved å benytte meg av Porters fem konkurransekrefter har jeg kunnet se nærmere på de ulike faktorene som påvirker konkurransen, og hvilke krefter som er konkurransedrivende i bransjen. Presset fra substitutter er en sterk konkurransekraft fordi de fire plattformene for TV-distribusjon alle substituerer hverandre til en viss grad. Samtidig viser det seg at de største norske kringkasterne (NRK, TV 2, TV3 og TVNorge) har sterk forhandlingsmakt ovenfor distributørene. Disse TV-kanalene er sterke merkevarer med høye seertall, og som vil være unnværlig i distributørenes kanalpakker. Nisjekanalene som befinner seg imidlertid i en annen situasjon. De har lavere seertall og ikke like sterke merkenavn som de store kringkasterne, og har derfor ikke like stor forhandlingsmakt ovenfor distributørene. Ut fra Porters modell er altså press fra substitutter og de største norske kringkasternes maktposisjon som setter størst press på lønnsomheten i bransjen