Hele folkets diskurs : En kritisk diskursanalyse av den gode VG-sak

Hvilken tekstnorm ligger til grunn for den gode førstesidesak i VG, og hvilken samfunnsmessig betydning kan en slik tekstnorm tenkes å ha? Denne avhandlingen drøfter begge spørsmålene gjennom en kritisk diskursanalyse av VG-formatet og sju VG-tekster. Analysen er basert på Norman Faircloughs tredimensjonale diskursmodell og behandler derfor diskursiv praksis, tekstanalyse og sosiokulturell praksis etter tur. Gjennomgangen av avisers diskursive praksis viser hvordan tekstproduksjonen samspiller med ulike sosiale og organisatoriske normer innen virksomheten. Sjangerbegrepet blir drøftet og delt i tre: avisformat, journalistisk sjanger og kommunikativ sjanger. De tradisjonelle saksbaserte nyhetskriteriene utfordres og suppleres med presentasjonsbaserte og produksjonsbaserte kriterier. Videre settes rammene for selve analysene; både tekstnormbegrepet, teksttypebasert sekvensteori og polyfoni blir drøftet og eksemplifisert grafisk. Tekstanalysene er todelt. Først rekonstrueres og drøftes VG-formatet, det vil si avisas sideplan og paratekstbruk. Dernest følger en analyse av sju førstesidesaker med vekt på tekststruktur og polyfoni. Analysene avdekker blant annet en stabil komposisjonsstruktur og et temmelig fast aktørhierarki, samt en sterk orientering mot modellsenderen VG. Denne etablerer seg som leserens nære venn, og modellsenderen er den lille mann, som trenger VGs vennskap og hjelp. Sakene er vel så mye basert på virkemidler som framhever disse rollene, som på saksinterne nyhetskriterier. En slik diskurs tenderer mot journalisme, og drøftingen av sosiokulturell praksis relaterer dette til teorier om mediemakt og -påvirkning. Konklusjonen er at VG i sitt forsøk på å være den lille manns systemkritiske venn konstruerer en høyrevridd diskurs der modellmottakeren nærmer seg det folkelige samfunnsoffer og abstrakte samfunnsspørsmål gjerne kokes ned til personorienterte problemstillinger. Eventuelt dreier tekstene seg mest om VGs egen fortreffelighet. Det kan bidra til å legitimere ytre høyres individfokuserte diskurs og svekke publikums engasjement for mer abstrakte politiske ideologier. Det blir på den ene siden attraktivt å tilhøre kategorien folk flest , men på den annen side blir kategorien påført merkelappen ofre . Det gode liv gjøres nærmest uoppnåelig, og VG inntar den ambivalente rollen som veileder i og kritiker av sin egenkonstruerte samfunnsforståelse