Litteratur - yeah, yeah! : om popmusikkens plass og funksjon i norske skjønnlitterære prosatekster

Popmusikk kan benyttes på flere måter i forbindelse med produksjonen av et skjønnlitterært verk. I denne oppgaven kartlegges de ulike måtene, og hver kategori - med underkategorier - presenteres ved hjelp av representative verker. Den første kategorien dekker de verkene som behandler popmusikken og dens verden tematisk. Det kan dreie som at et fiktivt bands historie fortelles, som i Morten Jørgensens roman Sennepslegionen (1987), eller at en fans forhold til musikk står i sentrum, som i Ole Idar Kvelvanes roman Astronautar (2004). Den andre kategorien omfatter de verkene hvor popmusikk benyttes intertekstuelt. Det handler altså om lån fra poptekster i skjønnlitterære verker – i titler, epigrafer eller i selve teksten. Tore Renbergs roman Mannen som elsket Yngve (2003) er rik på disse formene for lån. Den tredje og siste kategorien samler under seg de verkene som er inspirerte av popmusikk. Det gjelder de skjønnlitterære tekstene som er skrevet til navngitte popsanger. Frode Gryttens novellesamling Popsongar (2001) er det mest kjente eksemplet på denne bruken, men også Bertine Zetlitz’ Og dagen inntil nå er god (2000) er et interessant tilfelle. I tillegg til å kartlegge og beskrive de ulike bruksmåtene, blir det også gjort et forsøk på å nærme seg en forståelse av hvorfor popmusikk blir benyttet i skjønnlitterære verker. Hva som skjer med litteraturen – og med popmusikken – som en følge av denne bruken, blir også diskutert. Oppgaven har et allment kulturelt perspektiv, og er ikke musikkfaglig orientert. Kulturstudiene danner det teoretiske utgangspunktet, og det fokuseres på begreper som identitet, myte, (sub)kultur og kjønn. Teori tilknyttet intertekstualitet og intermedialitet blir også trukket inn underveis i oppgaven