Paradoks og presentness : modernitet og modernisme hos Paul de Man og Michael Fried

Denne oppgaven utforsker den teoretiske forståelsen av begrepene om modernitet og modernisme hos Paul de Man og Michael Fried. Både de Man og Fried knytter begrepet om henholdsvis modernitet og modernisme til tanken om et øyeblikkelig og umiddelbart nå i diktningen og kunsten. Men der de Man ser det moderne nået i diktningen som paradoksalt, må det modernistiske nået hos Fried sees i sammenheng med hans tenkning om presentness, som viser til adjektivet present både i betydningen ”nåværende” og ”nærværende”. Det blir sentralt i denne undersøkelsen hvordan den ulike vurderingen av det moderne og modernistiske nået hos de Man og Fried har et grunnlag i ulike betraktninger om temporalitet hos de to teoretikerne. Oppgaven viser videre hvordan Mans og Frieds ulike oppfatninger om det moderne og modernistiske nået leder frem til to ulike kunstkritiske og kunstteoretiske praksiser, det vil si to ulike strategier for å omtale det moderne i kunsten. Disse praksisene undersøkes og settes opp mot hverandre i den hensikt å belyse spørsmålet om muligheten for å fremme vurderinger om den modernistiske kunsten. Spørsmålet om de Mans og Frieds estetiske grunnsyn utgjør en delproblemstilling i oppgaven. Det blir argumentert for at den henholdsvise fraskrivelsen og omfavnelsen av det moderne nået i deres tekster, leder til to motsatte holdninger til estetikken. Ikke minst gjelder dette for følelsenes betydning i erfaringen av kunsten. I forlengelsen av dette blir det hevdet at to fundamentalt forskjellige holdninger til etisk tenkning kan leses ut av de Mans og Frieds ulike tilnærminger til den moderne og modernistiske kunsten. Avslutningsvis settes de to tilnærmingene opp mot hverandre i den hensikt å finne ut av hvilket syn som fremstår som mest hensiktsmessig i forbindelse med den moderne, eller modernistiske, kunsten