Språkets økonomi : en analyse av Denis Diderots Jacques le fataliste et son maître

Denne analysen om Denis Diderots Jacques le fataliste et son maître, prøver å problematisere forholdet mellom det politiske og det estetiske i teksten. Ut i fra noen av de perspektivene forfatteren selv åpner for, gjennom både denne og andre tekster, undersøkes det hvordan forholdet mellom de økonomiske og følelsesmessige utvekslingene relateres til språkhandlingen og språket, tekstproduksjonen og teksten. Hovedargumentet er at Diderot konstant søker nye former for utvendighet, nye måter å relatere ordene til verden, og dette kjennetegnes på flere nivåer som en rekonfigurering av den måten mening skapes på, slik at teksten i seg selv er bevis og vitnemål på dette. Ved først å betrakte fremstillingen av de økonomiske utvekslingene i kapittel 1, diskuteres hva det sosiale består i med vekt på å etablere en relasjon mellom fortellingen og utviklingen i forfatterens politiske vurderinger. Her argumenteres det for at Diderot i stedet for en autoritær og dømmende, men allikevel fraværende fortellerrolle, modellert etter teologiske prinsipper, utarbeider en ny politisk symbolikk rundt ideen om et vertskap. I kapittel 2 relateres Diderots tekst til Duchamps La mariée mise à nu par ses célibataires, même for å undersøke hvorvidt det eksisterer en ungkarsmaskin i teksten, spesielt med henblikk på å etablere narrasjonens særtrekk. Videre forsøker jeg å se disse bevegelsene i forhold til forfatterrollen som en iscenesettelse. I det siste kapittelet, forsøker jeg å diskutere hvordan Diderots skrift relaterer til kroppen og gjensidig, hvordan kroppen relateres til skriften. Her prøver jeg å vise hvordan forfatteren etablerer visse ytterpunkter eller materielle premisser for hva arbeid kan bestå i, og igjen koble dette opp mot forfatterens syn på språkhandlingen og forholdet mellom politisk og estetisk synlighet