Den semantiske utviklingen av perfektum fra klassisk til bysantinsk tid

Denne oppgaven behandler den semantiske utviklingen av perfektum i gammelgresk fra ca. 450 f.Kr. til 550 e.Kr. Utgangspunktet er en analyse av forekomster i perfektum av verbet γηγλνκαη, hos historieforfatterne Herodot, Thukydid, Xenophon, Polyb, Dionysios fra Halikarnassos, Cassius Dio og Prokopios. Observasjonene fra denne analysen diskuteres så i forhold til de teorier om perfektum som er mest relevante for gresk, ”Extended Now”-teorien og ”Current Relevance”-teorien. Disse teoriene har vært anvendt for europeiske språk, de diskuteres blant annet av McCoard i The English Perfect: Tense-Choice and Pragmatic Inferences (1978), som konkluderer med at ”Extended Now”-teorien passer best for engelsk. Teorien er så forsøkt anvendt også på gresk av Gerö/Stechow i Tense in Time: The Greek Perfect (2003), men gresk perfektum skiller seg fra den engelske i bruk på en del vesentlige punkter, blant annet i bruk av tidsadverbialer (adverbialene betegner ikke et ”utvidet nå” på gresk som de gjør på engelsk), og teorien må derfor avvises for gresk. I stedet ser det ut til at ”Current Relevance”- teorien beskriver gresk perfektum bedre, i hvertfall i den klassiske perioden (ca. 450-300 f.Kr.). Etter dette ser betydningen ut til å begynne å endres igjen, og mot slutten av perioden (500-tallet e.Kr., hos Prokopios) har perfektum gått fra nåtidig til fortidig form, og ser ut til å brukes for å betegne en hendelse som en tilstand