Det norske økofilosofiske forsøket og humanismen : Oppgaven er en presentasjon av de filosofiske og politiske ideene i den norske økofilosofien. I tillegg problematiserer oppgaven disse ideene ved å se på den kritikken som har vært rettet mot den.

DET NORSKE ØKOFILOSOFISKE FORSØKET OG HUMANISMEN. Denne avhandlingen presenterer de ideene som ligger i den norske økofilosofien, både de filosofiske og de politiske ideene. Samtidig er disse ideene problematisert gjennom den kritikken som har kommet fra andre som også ser på seg selv som økofilosofer, eller fra kritikere som står utenfor det økofilosofiske miljøet. Den norske økofilosofien er sterkt preget av Arne Næss og Sigmund Kvaløy Setreng, men med viktige bidrag fra Hjalmar Hegge og Hatvig Sætra. Næss bygger opp sin økofilosofi som et hypotetisk deduktivt system som tar utgangspunkt i hans økosofi T. Økosofi T er inspirert av økologien og tanken på at alt henger sammen, i tillegg til filosofiske ideer som retten til selvutfoldelse, selvrealisering, enhetsfilosofi m.m. Setrengs tanker om kompleksitet er et annet slikt utgangspunket. Uansett utgangspunkt mener Næss at det bør føre til at alle godtar det han kaller den dypøkologiske plattformen. Alt liv på jorden har verdi i seg selv (egenverdi, iboende verdi), menneskene har bare rett til å redusere naturens mangfold for å tilfredsstille vitale behov, full utfoldelse av alle kulturer er bare mulig ved en reduksjon av antall mennesker og en endring i vårt levesett må søke større livskvalitet og ikke flere materielle goder. Næss filosofiske hovedidé likhet (egalitet) i biosfæren. Ideen om likhet i biosfæren fører videre til to andre filosofiske ideer for Næss: Ideen om egenverdi og nødvendigheten av identifikasjon. Både Næss og Setreng har mangfold og kompleksitet som filosofiske hovedideer. Sætra ser på mangfold som en av de viktigste naturlovene . Alle de norske økofilosofene ser det som helt nødvendig med homogene og stabile lokalsamfunn (f. eks. stabil befolkningsmengde) med størst mulig selvberging (grønne likevektssamfunn med størst mulig mangfold for alt liv). En reduksjon av antall mennesker på jord er en forutsetning for dette Diskusjonen om økofilosofien og dypøkologien har vært omfattende. Kritikere mener at likhet nødvendigvis må føre til at mennesket mister sin sentrale og ledende posisjon, det vil føre til anti - antroposentrisme og videre til økosentrisme eller biosentrisme. Ideen om egenverdi blir kritisert fordi man mener at det i praksis er umulig å etablere egenverdi for ikke menneskelige vesener. Det mest følelsesladde diskusjonen innenfor økofilosofisk politikk for kritikerne er den kraftige reduksjonen av antall mennesker som ses på som nødvendig. Det første spørsmålet er selvfølgelig om det er nødvendig. Det andre er hvordan skal vi få det til. Noen kritikere er så deprimerte over tanken at de ser for seg nye dødsprogram