Fortvilelse og tro : En analyse av Søren Kierkegaards trosbegrep i lys av mennesket og dets forutsetninger

Søren Kierkegaards interpretasjoner av mennesket og dets forutsetninger fører til en utvetydig konklusjon: mennesket er fortvilelse. Refleksjonen avdekker denne latente fortvilelsen, gjør den til noe eksplisitt, for til slutt å frembringe en uendelig resignasjon der den religiøse troen kommer tilsyne som en eksistensiell nødvendighet. Ved hjelp av troen i kraft av det absurde kan det gjenvinne det det har resignert på og troen hos Kierkegaard er med dette en dobbeltbevegelse. Jeg skal foreta en interpretasjon av Kierkegaard i lys av to kritiske kommentatorer: Robert Merrihew Adams kritiserer Kierkegaard for at trosbegrepet hans innebærer å måtte tro på det som har størst objektiv usannsynlighet. Dette vil jeg tilbakevise ved å eksplisere en form for epistemisk skeptisime og vise til Kierkegaards begrep om den objektive uvisshet. Dermed består Kierkegaards poeng om at religiøs tro er inkommensurabel med enhver form for approksimasjon. Knud E. Løgstrup innvender mot Kierkegaard, at Kierkegaard feilaktig forutsetter at mennesket må resignere på alt. Uenigheten er ifølge Løgstrup basert på at Kierkegaard forstår synden som ontologisk, men den skal ifølge Løgstrup tolkes etisk. Det fremkommer to ulike måter å tolke mennesket på som blir avgjørende for hvordan troen kan realiseres. Innebærer trosbegrepet til Kierkegaard at mennesket må oppgi sin tilværelse i verden? Ja, i en viss forstand, men dette er en nødvendig forutsetning for nettopp å vinne tilbake et autentisk forhold til eksistensen, en syntese av endelighet og uendelighet. Dermed innebærer dobbeltbevegelsen å oppgi livet for å kunne motta det uten fortvilelsen, men med tro