Livet som kunst : Nietzsches kamp med nihilismen i dialog med Heideggers direkte realisme : hvilke nye perspektiver kan en genealogisk undersøkelse av pendlingen mellom det allmenne og det partikulære, og de konsekvensene denne pendlingen medfører bringe oss?

I denne masteroppgaven har jeg kastet ut en hypotese om at det eksisterer et spenningsforhold som resulterer i en uavklart pendling i den moderne tid mellom det allmenne og det partikulære. Denne oppgaven er et forsøk på å forstå denne pendlingens karakter, og undersøke konsekvensene av denne. En mulig spesifisering av problemstillingen er å benevne dette som en pendling mellom objektivisme og relativisme. Når jeg bruker begrepet ”pendling” så mener jeg at det forekommer en bevegelse mellom to ytterpunkter som ikke så lett lar seg stoppe teoretisk. Dette utgjør et filosofisk problem fordi det søkes mot å argumentere teoretisk for det ”beste” eller ”sanneste” filosofiske standpunktet i disse ytterpunktene nevnt ovenfor. Dette leder igjen til et spørsmål om et enten/eller. Fra en estetisk vinkel kan vi studere utgangspunktet for dette spørsmålet, og med dette avsløre hva årsaken er for at det virker tilsynelatende umulig å argumentere solid for et enten/eller. For å trenge dypere ned i den relativistiske posisjonen har jeg valgt å bruke mye plass i denne oppgaven på Nietzsche. Med sin perspektivisme argumenterer han for å stoppe pendelen i det partikulære ved å legge målestokken for sannhet inn i individet. I bakgrunnen for dette prosjektet spøker nihilismen eller den ”Kartesianske engstelsen” som av Bernstein blir beskrevet som den engstelsen som vekkes i oss i søken etter et ”Arkimedisk punkt” som et verktøy for å løse epistemologiske eller metafysiske problemer. Spøkelsene som lurer i bakgrunnen i denne søken er ikke bare en radikal skeptisisme, men også angsten for den galskapen og det kaoset som er gitt hvis ingenting er fiksert. Nietzsche mener at de praktiske konsekvensene nihilismen medfører er noe individet kan jobbe med og ikke mot. Heidegger på den andre siden avviser nihilismen og denne oppgavens problemstilling i utgangspunktet. Dette er teoretiske konstruksjoner basert på en feilslått metafysikk som ikke eksisterer i ontologisk forstand. Nietzsche i dialog med Heidegger tar oss videre i en løsning av pendlingen mellom objektivisme og relativisme ved å bryte ut av den moderne metafysikken. Men dog, et viktig spørsmål gjenstår. Hvordan skal vi ta vare på det fellesmenneskelige fra et perspektivistisk eller relativistisk ståsted? Jeg argumenterer for at vi kan finne en slik felles plattform hos Aristoteles og Bernstein. Både ved å endre det moderne øverste telos om absolutt sannhet til en praktisk visdom med mål om menneskelig blomstring. Og via en felles plattform hvor dialog, interagering og deltagelse i en felles forståelse erstatter det moderne telos om sannhet. Bernstein trekker frem Gadamer, Habermas, Rorty og Arendt som sammen utgjør en sterk stemme mot en konklusjon som viser til viktigheten av en delt forståelse og erfaring, intersubjektive praksiser og en følelse av svogerskap og solidaritet. Sammen utgjør disse filosofene en viktig stemme som tar oss forbi pendlingen mellom objektivisme og relativisme