Å bli til ved en annen : perspektiv på Emmanuel Levinas

I det følgende presenteres fire studier som fra forskjellige innfallsvinkler søker å belyse sentrale tema og anliggender i Emmanuel Levinas’ filosofi. Levinas prosjekt skisseres som en metafysikk hvis gjennomgangstema er en utforsking av forholdet til transcendensen. Gjennom det vedvarende fokus på innebyrden av møte med den Andres annethet, fremstår relasjonen transcendens-subjekt som hovedaksen i Levinas’ filosofi. En i Skandinavisk sammenheng lite påaktet side ved Levinas’ filosofi, er dens gjennomgående religiøse begreper og tankefigurer. Den religiøse dimensjonen fremheves som en nødvendig forutsetning for denne filosofiens utfoldelse, og en religionsfilosofisk lesning derved som nøkkelen for å trenge inn i den. Fokus på den Andres alteritet innebærer en transcendenstenkning hvor i siste instans ”den Helt-Andre” (eller Gud eller ”illeiteten”) settes som det absolutte alteritetspunkt som betinger subjektsdannelsen. Et metafysisk-teologisk postulat (eller et gudsbegrep) blir derved denne filosofiens bærende prinsipp og grunnlag. Men bruddet med den tradisjonelle metafysikken består i at dette grunnlaget ikke konseptualiseres ontologisk. Det fremheves at det spesielt er på subjekttenkningens nivå at en religionsfilosofisk lesning blir en avgjørende tolkningsnøkkel til Levinas’ utlegning. Subjektet fremstår hos Levinas som et messiansk subjekt, dvs som profet, som rent vitnesbyrd om en ikke-nærværende Gud som kun høres som befaling, som Lov. Subjektiviteten blir derved hellighetens tilstedeværelse i verden. Levinas’ religionsfilosofi blir, ikke først og fremst en filosofi om Gud, men en filosofi om mennesket som skapning, tenkt i en radikal avhengighet og lydighet overfor Skaperen. Det er i avhengigheten og lydigheten som skapning at subjektet vedvarende og stadig på ny blir til ved en Annen. Om Levinas har et metafysisk prosjekt, er han desidert en tenker etter Heidegger og samtidig med Derrida. Også Levinas søker å gå utover ”onto-teo-logien” og bryte med den tradisjonelle metafysikkens ontologiske nærværstenkning. Hvorvidt Levinas lykkes i å overvinne en tradisjonell metafysikk drøftes spesielt i forhold til spørsmålet om den Andres status. Det ubestridelig nyskapende i Levinas metafysikk synes å være hans gjennomførte og radikale fokus på alteritet, og derigjennom en ”ny humanisme” hvor utgangspunktet ikke er jeg’et, men den Andre. I utlegningen av denne Andre fremstår et spenn mellom den konkrete og sårbare Andre, min neste, og den absolutt Andre som en desinkarnert Annen, fortolket utenfor enhver konkret og historisk eksistens. Det kan synes som om den insisterende belysning av den Andres absolutte transcendens utover enhver immanens, i et ”spor” som i siste instans leder tilbake til en ikke-benevnbar Gud, kan åpne for en ny form for fundasjonalisme. Slik sett er det nettopp bruddet med ontologien som bringer Levinas snublende nær den type metafysikk han mener å ha forlatt. Hvorvidt dette er en kritikk eller en anerkjennelse av denne tenkningen, får imidlertid her stå som et åpent spørsmål. Avslutningsvis utfordres Levinas’ kritiske oppgjør med filosofiens ontologiserende tenkning, hvor tesen er at enhver form for ontologi umiddelbart vil omforme transcendensens radikale ”Andre” til værens og erkjennelsens totaliserende ”Samme”. Dette levinasianske ”dogme” drøftes indirekte gjennom presentasjonen av Paul Ricoeurs alternative formulering av et etisk konstituert subjekt og utkast til en ”ikke-totaliserende ontologi”