Den fordomsfulle etikeren. : Hans-Georg Gadamers etikk i etisk perspektiv.

Det sentrale spørsmålet i denne hovedoppgaven er om Gadamers hermeneutikk kan implisere en etikk. Det er hovedsakelig tre momenter ved denne hermeneutikken som ledet min interesse i denne retningen, nemlig spenningen mellom begrepene fordom og foregripelse av fullkommenhet, tanken om erfaring som et essensielt negativt begrep og Gadamers åpenhet mot tekstene han møter. Jeg har så å si en fordom om at det i dette kan ligge en fordring av etisk karakter. Gitt Gadamers sterke vekt på fordommer, tradisjon og historie, er naturligvis ikke det opplagt. Den sentrale oppgaven her blir derfor et forsøk på å klargjøre om det kan forholde seg slik. Gadamers starter i den sentrale delen av Truth and Method med begrepet fordom, nærmere bestemt med hans rehabilitering av dette. Med grunnlag i Heideggers såkalte hermeneutiske vending, prøver Gadamer her å etablere en mer nøytral forståelse av fordomsbegrepet. Her bli fordommer å forstå som utgangspunktet for all vår orientering ut i og tolkning av vår omverden. Med en epistemologisk innfallsvinkel kan Gadamer få problemer med å gjøre rede for når en fordom er sann eller ikke. Men jeg tror Gadamers ærende er ontologisk. Han vil gjøre rede for hva som ligger forut for all vår forståelse. Gadamer drøfter hovedsakelig tolkning av tekster. Det som får oss til å søke mot en tekst, er at vi forventer at den skal kunne lære oss noe. Vi foregriper en fullkommenhet. Nå skal dette handle om etikk, og det er unektelig en forskjell på å møte en tekst og å møte et annet menneske. I etisk forstand kan en parallell til foregripelsen av fullkommenhet være begrepet tillit. Jeg tror faktisk tillit kan være det fundamentale forholdet mellom mennesker. Hvis det er riktig, kan tillit være en av våre grunnleggende fordommer. Og det er en fordom med klare etiske overtoner. Gadamer regner erfaring for å være et essensielt negativt begrep. Vi får en ny erfaring, i ordets mest grunnleggende betydning, når vi oppdager at noe ikke er slik vi trodde det var, med andre ord når vi tar feil. Det kan bety at å ta feil ligger forut for begrepet erfaring. Hvis det er riktig kan også dette ha etiske overtoner. Vi kan ta feil. Det er kanskje ikke alltid vi som skal få frem våre egne meninger. Noen ganger både må og bør vi lytte til den andre. Det kan altså ligge fenomener med noe etisk i seg allerede forut for all vår samværen, samhandling og samarbeide. Det kan altså ligge skjult fordommer med etiske implikasjoner i Gadamers hermeneutikk. Men det ligger også mer åpne etiske referanser i denne hermeneutikken, nærmere bestemt til Aristoteles’ og Kants etikk. Gadamer finner relevans i Aristoteles skille mellom phronesis og techne. Phronesis, moralsk viten, er en form for viten som må forholde seg til fortløpende partikulære situasjoner. Gadamer finner kanskje også nytte i Aristoteles’ metafysikk. For Gadamer kan menneskets streben etter sitt ergon være en mulig parallell til hans streben etter å finne forståelse, mening og sannhet. Aristoteles’ etikk kan forstås på en måte som gjør den noe for lokal. Men Gadamer har også en appell til Kant. Når Gadamer gjør rede for sin forståelse av møtet med den andre, har han en direkte henvisning til Kant kategoriske imperativ. I dette korte partiet er Gadamer eksplisitt etisk. Den gadamerske hermeneutikken er i utgangspunktet en partikularistisk etikk. Men her finnes også en viss spenning til deontologisk etikk. Gadamer trenger kanskje disse to dimensjonene hvis vi skal forstå ham etisk. Kan Gadamer være en deontologisk aristoteliker og en partikularistisk kantianer? I Gadamers hermeneutikk kan det altså ligge en etisk fordring. Det er en etikk som må forholde seg til sitt ståsted, altså der den er, mens den samtidig har noe mer prinsipielt å leve opp til. Det er en tillitsbasert etikk som fordrer respekt for det som er annerledes