Metaforen : som premiss og som implikasjon : en språkfilosofisk undersøkelse av et estetisk fenomen

I denne oppgaven forsøker jeg å besvare spørsmål (1): «Hva er en metafor?». Dette gjør jeg først indirekte, ved å posisjonere metaforen i forhold til de språklige fenomenene kontekstavhengighet og tvetydighet. Deretter viser jeg at den sannhetsteoretiske tradisjonens behandling av temaet er mangelfull, all den tid et fokus på sannhetsverdier («sann»/«usann») nødvendigvis vil ende opp med å redusere vekk det metaforiske ved metaforen. Gjennom min behandling av spørsmålet lanserer jeg en alternativ til dette fokuset på sannhetsverdier. Jeg foreslår å isteden behandle metaforen slik vi behandler premisser og implikasjoner ellers. En slik behandling, viser deg seg, ender ikke opp med en reduksjon av fenomenet, samtidig som det gjør det mulig å forstå og analysere metaforen i et sannhetsteoretisk rammeverk eller semantikk. I første del av oppgaven besvarer jeg egentlig ikke spørsmålet. Det gjør jeg først når jeg begynner å undersøke spørsmål (2): «Hvordan fungerer metaforer?». Jeg viser at et svar på det første spørsmålet avhenger av et svar på det andre. Ved å se på noen forskjellige alternativer til svar på det andre spørsmålet, kommer jeg frem til noen alternativer til svar på det første. Spesielt Davidson (1978) og Whites (1996) forslag til svar på spørsmålet viser seg nyttige. Davidson svarer at metaforer egentlig ikke har noen spesiell betydning, mens White hevder at metaforen lettest kan ses på som en setning sammensatt av en konkret og en hypotetisk beskrivelse av en gitt situasjon. Vi nærmer oss dermed et svar på spørsmål 1: en metafor kan ses på som en sammenligning mellom to setninger eller to situasjoner, en hypotetisk og en konkret situasjon