Logos og tidligkristen historieforståelse : En studie over Origenes av Alexandria og hans verk Contra Celsum

Oppgaven er en studie over Origenes hovedverk, Contra Celsum, med særlig fokus på temaet historietenkning. Å spørre etter historietenkning hos en senantikk forfatter kan lett lede oss inn i håpløse anakronismer. Dette fordi historie betyr noe ganske annet for antikkens tenkere enn det gjør i vår moderne, kritiske kontekst. Innledningskapitlet søker en avklaring på dette problemet, og konkluderer med at det likevel er mulig å bruke begrep som historietenkning om oldkirkelige forfattere. Ut fra de narrative buer man fant i Bibelen søkte man etter en plan og mening i historien – ikke minst gjennom modeller som typologi og allegori. Historietenkningen er ikke et eksplisitt tema hos Origenes – han er en usystematisk og syntetiserende forfatter, og vi må søke vårt tema innenfor hans større visjoner omkring klassiske teologiske tema. Oppgaven har argumentert for to slike grunntema: Logosteologien og idéen om den guddommelige pdagogikk. I skriftet mot Celsus fører Origenes en omfattende apologi mot anklagene overfor kristendommen. Ikke minst måtte Origenes svare på oppfatningen om at kristendommen er en ny religion. I gresk-romersk kultur var ”ny” ensbetydende med ”usann” – det var det gamle og ærverdige som var det sanne, det som hadde vært fra begynnelsen av. Gjennom det historiske argument søker Origenes – i tilknytning til Josefus, Justin og Clemens før seg – å vise at Moses var før både Platon, Hesiod og Homer. Gresk kultur har etterlignet den jødiske – imitasjons-tanken. Parallelt med dette argumentet – som innebærer at Origenes forholder seg til historien som en prosess – følger det teologiske argument. Dette fremhever at det også kan finnes sannhet blant filosofene og hedningene generelt, ut fra tanken om Logos spermatikos, hvor Gud tenkes å ha lagt ned sine logosfrø overalt i skaperverket, og særlig i menneskets sjel. Mennesket lengter derfor etter sannheten. Det er Celsus’ anklagende spørsmål om hvorfor den kristne Gud først sendte sin Sønn nå, så sent i historien, som gir Origenes anledningen til å utdype tanken om pedagogikk eller paideusis. Svaret er at menneskene måtte forberedes til å møte Guds Sønn. Origenes viser hvordan både den jødiske og greske historie har vært en slik forberedelsestid – først med kristendommen fullbyrdes begge disse tradisjonene. I samme perspektiv ser Origenes på tokningen av Skriften: Den forbereder mennesket på de åndelige sannheter ved å skjule disse under bokstavens slør – for menneskets skyld. Målet med hele denne bevegelse og for alle mennesker er å stige opp til betraktningen av Logos, den vi hadde før syndefallet. I hele denne teologi omkring Logos og paideusis finner vi innflettet en forståelse av historiens gang og virke. I sine tidlige skrifter er Origenes mer tilbakeholdende overfor å betrakte inkarnasjonen som en nyhet av helt radikalt ny karakter. Origenenes delte oppfatningen hos Platon om at den synlige verden er til som avbilde av den usynlige. Likevel ser vi at Origenes tillegger inkarnasjonens nyhet stadig større betydning – som en av flere måter Sønnen kan inkarneres på, men den er nettopp den unike åpenbaring av Sønnen. Her viser Origenes en bevissthet om historien som prosess og utvikling. Ut fra et positivt svar på spørsmålet om det finnes en tidlig kristen historietenkning, vil oppgaven også argumentere for at Origenes skulle hatt en langt mer sentral plass i standardoversiktene over historiografi