Nærhet og avstand : en kulturhistorisk analyse av forholdet mellom mor og barn

Oppgaven handler om forholdet et utvalg kvinner i Oslo-området har til barna sine. Jeg analyserer spesielt hvordan de regulerer forholdet gjennom en balanse mellom nærhet og avstand. I første analysekapittel drøfter jeg hva tilknytning er, og hvordan den utvikles mellom mor og barn. Her kommer jeg også inn på hvordan kvinnene ønsket at forholdet til barna skulle være nå og i fremtiden. I neste analysekapittel analyserer jeg hvilken betydning tid, rom, kommunikasjon og fysisk nærhet har for forholdet. Her viser jeg at det er forskjeller på hvordan kvinnene prioriterte tiden med og uten barnet under permisjonen og etter at barnet hadde begynt i barnehage. Jeg kommer også inn på hvordan kvinnene balanserer mellom å prioritere forholdet til barnet og forholdet til partner, venner og jobb. Tredje analysekapittel omhandler oppdragelse og maktforholdet mellom mor og barn. Demokrati var en grunnleggende verdi som kvinnene ønsket å overføre til barna gjennom oppdragelsen, men det var store forkjeller på hvor stor innflytelse barna kunne få i ulike situasjoner her og nå. Kapittelet viser også hvordan det kan oppleves å få kritikk i foreldrerollen, og hvordan det kan være å måtte forholde seg til ulike kulturelle normer for hvordan barna skal oppdras. Siste analysekapittel omhandler amming. Amming er en praksis som binder mor og barn svært tett sammen både fysisk og emosjonelt over lenger tid. Dette er et sensitivt tema for mange, og er svært sammensatt. Kapittelet viser at det å velge å ikke å amme selv om man kan er tabubelagt, og svært få velger det i Norge i dag. Kvinnene i studien tok amming som en selvfølge, og de mente ikke det var relevant å la være å amme av hensyn til likestilling mellom kjønnene. Oppgaven viser at forholdet til barna var emosjonelt svært viktig for kvinnene. Samtidig var de tydelige på at de også hadde behov for å ha tid til andre forhold og interesser. Dette ble oppfattet som en selvfølge av både dem selv og omgivelsene, og var ikke forbundet med noen dårlig samvittighet eller lignende. Å ofre seg selv helt for barna ble ansett som negativt både for dem selv, for barna og for familien som helhet. I et langtidsperspektiv var idealet å ha et livslangt nært forhold til barna