Konversjon og krise - sammenbrudd eller gjennombrudd? : Et religionspsykologisk perspektiv på religiøs omvendelse.

I denne oppgaven blir det sett på hvilken rolle krise spiller i religiøs omvendelse. Krise er en naturlig del av alle menneskers liv. Alle går igjennom forskjellige kriser, men de oppleves ulikt, og man reagerer på forskjellige måter. Krisebegrepet har i denne oppgaven også en positiv betydning, fordi man ofte kan se at krisen gir rom for endringer, også positive endringer, slik som eksistensfilosofien har sett på krise. Det blir tidlig i oppgaven satt frem en tese om at religiøs omvendelse ofte blir foranlediget av en eller annen krise. Dette innebærer likevel ikke at alle mennesker som opplever kriser blir omvendte. I tillegg til å se på teorier og studier av religiøs omvendelse har jeg også intervjuet fire omvendte om deres bakgrunn og hvilke kriser de har gått igjennom. Religiøs omvendelse har blitt forsket på siden religionspsykologien begynte å fokusere på temaet på slutten av 1800- tallet. Omvendelse var et av de første religiøse fenomenene religionspsykologien var sterkt opptatt av, og etter en del år der interessen minsket litt har studier av omvendelse og religionspsykologien fått en renessanse de siste 30 årene. I den tidligste forskningen på omvendelse ble krisen i stor grad betraktet som en vanskelig fase, og sett på i et negativt lys. På 1980- og 1990- tallet ble også religiøs omvendelse betraktet med et kritisk blikk, spesielt innen psykologien, og religion ble ofte assosiert med psykiske problemer. Etter hvert har en del forskere forsøkt å komme bort fra det negative fokuset på omvendelse, og derfor lagt vekt på andre aspekter enn krise. I denne oppgaven forsøker jeg å bringe kriseaspektet inn igjen, men samtidig å vise hvordan kriser ofte også har positive følger. Den teorien som er mest referert til i faglitteraturen på religiøs omvendelse i moderne omvendelsesforskning, er Lewis Rambos teori om konversjon som en prosess med sju stadier. Hans stadiemodell blir i denne oppgaven diskutert i forhold til andre teorier på feltet og empirien fra intervjuene i dette prosjektet. Det blir foreslått en ny modell som kanskje kan illustrere religiøs omvendelse som en prosess uten markert begynnelse og slutt tydeligere enn Rambos teori gjør. Ettersom alle mennesker har ulike livshistorier og bakgrunn, er også hver enkelt omvendelse unik, men ved nærmere analyser finner man svært ofte et fellestrekk: opplevelser av krise