Tyskerjenter i Norge : reaksjoner og klippeaksjoner 1940-46

Denne oppgaven handler først og fremst om hvordan tyskerjenter ble behandlet av myndighetspersoner og den øvrige befolkningen, og sekundært om ulike holdninger som rådet. Det har vært et poeng for meg å understreke at selv om store deler av befolkningen hadde negative holdninger til tyskerjenter, fantes det også en betydelig minoritet med et mer overbærende syn. Følgelig var det langt fra alle tyskerjentene som opplevde noen vesentlige ubehageligheter. Jeg har imidlertid ikke kunnet bekrefte at det i mindre grad var negative holdninger til tyskerjenter i utkantstrøk enn i mer urbane områder. Heller ikke har jeg kunnet påvise at det eksisterte noen klare holdningsforskjeller mellom kvinner og menn. Derimot har jeg argumentert for at det kun var en meget liten andel av tyskerjentene i Norge som ble utsatt for tvangsklipping. Mine forskningsresultater tyder på at det var under fem prosent av dem som ble tvangsklippet, selv om resultatet er nokså usikkert. Jeg har også vist at det trolig var minst 100 000 tyskerjenter her i landet, altså omtrent dobbelt så mange som tidligere antatt. Selv om dette tallet er meget usikkert, er det likevel atskillig mer pålitelig enn det svært så omtrentlige overslaget som har blitt foretatt til nå. Dersom jeg har rett i at det var minst 100 000 tyskerjenter, og at mindre enn fem prosent av dem ble tvangsklippet, betyr det altså at opptil 5 000 tyskerjenter kan ha blitt tvangsklippet i Norge etter frigjøringen. Jeg har også sammenlignet med tall fra Frankrike. Virgilis resultater tilsier at andelen franske tyskerjenter som ble tvangsklippet, var på omkring en prosent. I så fall var trolig andelen tvangsklipte tyskerjenter større i Norge enn i Frankrike, noe jeg vil karakterisere som et overraskende resultat. Derimot inneholder ikke kildematerialet mitt opplysninger om klippeaksjoner som forekom under okkupasjonen. Dette kan tyde på at det var svært få klippeaksjoner i Norge før frigjøringen. En annen mulighet, er at det forekom, men i liten grad har satt spor etter seg i kildene. Etter frigjøringen fikk tyskerjentene derimot ikke tilstrekkelig beskyttelse mot tvangsklipping, verken fra politi eller domstoler. Norske myndigheter oppfordret riktignok befolkningen til ikke å ta retten i egne hender, men de dobbeltkommuniserte, da de samtidig uttrykte sympati og forståelse for tvangsklipperne. Heller ikke Hjemmestyrkene hindret i særlig grad tvangsklipping. Tvert imot hendte det at de deltok i klippeaksjoner, men det er usikkert hvor utbredt en slik praksis var. Et annet eksempel på at tyskerjenter ble behandlet i strid med sentrale rettsprinsipper, er interneringen av tusenvis av dem etter frigjøringen. Det at enkelte ble siktet ”som tyskertøs” i kaotiske frigjøringsdager, kan til en viss grad forklares med rettsvillfarelse hos politiet, som var utsatt for et meget stort arbeidspress og store utskiftninger. Denne praksisen begrenset seg imidlertid ikke til tiden rett etter frigjøringen. Politianordningen, som ga adgang til å internere ”unasjonale” for å beskytte dem mot gatas justis, ble nemlig i mange tilfeller brukt som et rent påskudd for internering. Selv om Rikspolitisjefen uttalte at internering ikke var å regne som straff, var skillet mellom internering og fengsling heller teoretisk. Dette gjenspeiler seg både i forvaltningens praksis og språkbruk. For eksempel ble begrepene ”fengsling” og ”internering” brukt om hverandre. Mange av de internerte ble også pålagt arbeid, selv om det ikke fantes hjemmel for en slik praksis. Det er følgelig grunnlag for å hevde at tyskerjentene i en del tilfeller ble straffet, både av myndighetene og den øvrige befolkningen. En viktig presisering er at vi kun har belegg for denne påstanden dersom vi opererer med dagligtalens definisjon av begrepet straff, altså som gjengjeld for ulydighet. Tyskerjenter ble nemlig ikke straffet i juridisk forstand. Interneringen var heller ikke alltid motivert ut i fra et ønske om å straffe dem, men kunne også være et forsøk på å få kvinnene ”på rett kjøl”, eller å bekjempe kjønnssykdommer. Under krigen opplevde nemlig Norge, som andre land, en sterk økning i registrerte kjønnssykdommer, særlig blant kvinner. I den forbindelse ble helseanordningen utferdiget, og den åpnet for tvangsmessige tiltak mot ”smittefarlige” kvinner. Anordningen ble da også primært anvendt på de kvinnene som helsemyndighetene anså som ”smittefarlige”. Det er flere eksempler på at helsemyndighetene nektet å internere kvinner som bare hadde vært smittet en gang av kjønnssykdom. De var imidlertid ikke konsekvente, og det hendte at også disse kvinnene, som tilsynelatende ikke var ”smittefarlige”, ble internert. Kildene mine gir likevel ikke noe klart svar på hvor utbredt en slik praksis var, da mesteparten av de medisinske opplysningene har blitt fjernet. Et annet alvorlig rettsovergrep som ble begått mot tyskerjentene, var et par lover som i praksis fikk tilbakevirkende kraft. Dette gjaldt trolig for tjenestemannsanordningen, som åpnet for å si opp ”unasjonale” tjenestemenn. Også de endringene som ble gjort i Statsborgerloven fikk i realiteten tilbakevirkende kraft. Kvinner som hadde inngått norsk-tyske ekteskap mistet følgelig sitt norske statsborgerskap og ble deretter som oftest utvist. Det er interessant å merke seg at også danske lovgivere gjorde tilsvarende endringer i Statsborgerloven, også disse med tilbakevirkende kraft. Derimot tillot normalt danske myndigheter at danskfødte kvinner returnerte til hjemlandet uten ektemannen, mens norske myndigheter var mer restriktive. Det var mange likhetstrekk mellom holdninger til tyskerjenter, og behandlingen av dem, i Norge og Danmark. Også i Danmark forekom det nemlig at de ble siktet ”som tyskertøser”, uten lovgrunnlag. Heller ikke i Danmark ble tyskerjentene i særlig grad beskyttet av politi og domstoler mot klippeaksjoner, eller annen sjikane. Den største forskjellen i myndighetenes behandling av tyskerjenter, er at danske myndigheter ikke opprettet noen statlige interneringsleire for kvinner. Dette til tross for at også Danmark opplevde en sterk økning i registrerte tilfeller av kjønnssykdom. Danske tyskerjenter ble heller ikke internert av det danske politiet, som overtok ordensoppgavene etter motstandsbevegelsen 13. mai 1945. Følgelig hadde interneringen av tyskerjenter et større omfang i Norge enn i Danmark. Alt i alt var det altså en del tilfeller av at norske myndigheter behandlet tyskerjentene på en strengere måte enn det danske myndigheter gjorde. En mulig forklaring kan være at frontene ble skarpere i Norge enn i Danmark, som fulgte en samarbeidspolitikk under store deler av okkupasjonen. I Norge derimot ble samarbeidspolitikken skrinlagt tidligere, og den svært upopulære Vidkun Quisling kom etter hvert til makten for annen gang. Warring ser på behandlingen av tyskerjenter i et kjønnsperspektiv, og poengterer at samfunnet ønsket å kontrollere kvinnenes seksualitet. Dette ble sett på som særlig viktig i en krigssituasjon, da kvinners seksualitet fikk ekstra stor symbolverdi. Det at islandske krigsbruder ble møtt med lignende holdninger og reaksjoner som det tyskerjentene ble, styrker Warrings hypotese. Også norske kvinner som spaserte med allierte soldater fikk sterke reaksjoner, selv om heller ikke de valgte fienden som kjæreste. Det er også verdt å merke seg at både helseanordningen og politianordningen hadde klare likhetstrekk med lover som NS-myndighetene ga. Med andre ord ble det norske etterkrigssamfunnet påvirket av fiendens tankegods. Det gjorde tydeligvis også det danske, i følge Warring. Hun hevder at oppgjøret med tyskerjentene reproduserte udemokratiske, inhumane, halvrasistiske og kjønnsdiskriminerende holdninger og metoder, som lå tett opptil nazismen. La meg likevel understreke at tyskerjentene ikke var den eneste gruppen som ble utsatt for tilfeller av rettsovergrep etter frigjøringen. For eksempel ble tidligere medlemmer av Nasjonal Samling brukt til å åpne massegraver, det forekom en del tilfeller av overgrep mot landssvikdømte fra vaktmannskapene, og motstandsfolk utførte en del mer eller mindre tvilsomme likvidasjoner, uten at disse ble rettsforfulgt. Jeg vil også poengtere at selv om tyskerjentene i Norge opplevde klare rettsovergrep, har jeg ikke kjennskap til at de ble lynsjet, i motsetning til i Frankrike, og ikke minst i Sovjetunionen