En rapport til besvær? : Norske, danske og svenske reaksjoner på Davignon-rapporten

Oppgaven tar for seg norske, danske og svenske reaksjoner på Davignon-rapporten som EFs utenriksministrene vedtok 27. oktober 1970. Når det i oppgavens ses på reaksjoner på Davignon-rapporten, menes det først og fremst hvordan regjeringer, partier og utenrikstjenester stilte seg. I tillegg blir også reaksjoner på Werner-planen diskutert. Davignon-rapporten var resultat av vedtak som ble gjort av EFs stats- og regjeringssjefer under Haag-toppmøtet 1. og 2. desember 1969. Utgangspunktet til Davignon-rapporten var at det ble besluttet at det skulle skapes “[…] progress in the matter of political unification, within the context of enlargement.” Hva som lå i dette begrepet var det ikke full enighet om, men det var blant annet et ønske om at EF-landene skulle koordinere sin utenrikspolitikk, slik at de kunne tale med én felles stemme i internasjonale spørsmål. Davignon-rapporten slo fast at målet var å oppnå fremgang mot ”political unification”, men forpliktelsesnivået til samarbeidet, som ble kalt Det europeiske politiske samarbeidet (EPS), var relativt lavt. Rapporten la hovedsakelig opp til en møtestruktur som sa at utenriksministrene fra EF-landene skulle møtes minst én gang i halvåret for å konsultere hverandre om utenrikspolitiske spørsmål. EPS skulle i utgangspunktet være et rent mellomstatlig samarbeid som ble holdt utenfor EFs rammeverk. Det var ingen traktatfestede forpliktelser eller krav om å nå fram til enighet eller en felles europeisk utenrikspolitikk. Likevel forventet enkelte av medlemslandene, særlig de mindre, at EPS på sikt ville bli forent med EF, og senere en europeisk union. Et annet vedtak under Haag-toppmøtet var at det skulle utvikles en plan for en skrittvis opprettelse av en økonomisk og monetær union (ØMU). Dette resulterte i Werner-planen som blant annet anbefalte etablering av en økonomisk og monetær union innen utgangen av 1980. Et tredje vedtak under Haag-toppmøte var at EF åpnet for medlemsutvidelse, i første omgang gjaldt det for de fire EFTA-landene Storbritannia, Irland, Danmark og Norge. Når det gjaldt de øvrige EFTA-landene, deriblant Sverige, ble det vedtatt at først etter at forhandlinger med de fire søkerlandene var blitt innledet, kunne diskusjoner om de ”øvrige” landenes posisjon i forhold til EF starte. Haag-toppmøtet førte til at Norges og Danmarks medlemskapssøknader fra 1967 ble gjenåpnet. Begge landene hadde etterfulgt Storbritannias søknad i henholdsvis 1961/62 og 1967. Sverige hadde det samme året levert en ”åpen søknad”, som ikke sa noe spesifikt om tilknytningsform. Etter toppmøtet i 1969 vurderte svenske myndigheter på nytt mulige tilknytningsformer til EF. På grunn av sin kandidatstatus måtte de tre skandinaviske landene også ta stilling til hvordan de stilte seg til spørsmålet om ”political unification” og opprettelse av en økonomisk og monetær union. Tidsmessig spenner oppgaven seg fra Haag-toppmøtet i desember 1969 og frem til sommeren 1973, da Norge fikk beskjed fra EF om at landet ikke kunne få en formell kontakt med EPS