Fra akademiske idealer til radikalisering og studentopprør : en studie av Det Norske Studentersamfund ved Universitetet i Oslo 1963 1972

For å kunne gi leseren en forståelse av hva slags organisasjon Det Norske Studentersamfund var ved inngangen til den perioden mine studier omhandler, er det nødvendig å plassere organisasjonen i en større kontekst. I dag er Det Norske Studentersamfund, som ble stiftet i 1813, en av to studentorganisasjoner ved Universitetet i Oslo. Medlemskap i denne organisasjonen er frivillig for studentene. Den andre organisasjonen er Studentsamskipnaden, som ble stiftet i 1939, hvor alle studenter har obligatorisk medlemskap. For å kunne avlegge eksamen ved Universitetet må studentene betale semesteravgift som bidrag til Studentsamskipnadens virke som velferdsbyggende organisasjon for studentene. Studentenes representative organ, Studenttinget, skal ivareta studentenes interesser overfor Studentsamskipnaden i Oslo. Studentersamfundet var på denne tiden i tråd med formålsparagrafen en organisasjon som skulle ivareta den akademiske dannelsen og fremme akademisk standsfølelse blant studenter og eldre akademikere. De akademiske idealene ble særlig ivaretatt gjennom Studentersamfundets ukentlige debatter på medlemsmøtene. Møtene ble ledet av formenn fra skiftende styrer, utgått fra et eller flere av de studentpolitiske lagene, som gjennom hele min periode brukte Studentersamfundet som hovedbase for sin politiske aktivitet. Slik sett bidro de studentpolitiske lagenes engasjement til at det oppsto en tvetydighet mellom politikk og akademisk dannelsesideal. Tvetydigheten ble imidlertid løst ved at medlemmene først og fremst gikk inn for en bevaring av det akademiske dannelses ideal, fremfor å la de studentpolitiske lagenes agitasjon ta overhånd. Studentersamfundet var også på mange måter en dannelse - og oppdragelsesorganisasjon for sine ferske medlemmer, det vil si unge studenter. Dette dannelsesidealet skilte Studentersamfundet fra andre interesseorganisasjoner som ofte la vekt på politisk agitasjon for å kjempe for sine medlemmers særinteresser overfor andre organisasjoner eller myndigheter, fremfor å ivareta medlemmenes dannelse. Demokratiske verdier basert på fellesskapsidealet sto også sterkt i Studentersamfundet på denne tiden. Dette førte også til at de studentpolitiske lagene kontrollerte hverandres styrer med hensyn til det å bruke Studentersamfundet som talerør for sine politiske særstandpunkter, gjennom utforming av debattprogrammene, resolusjoner og vedtak, hvis det gikk sterkt i mot mindretallets mening. Ved utgangen av min periode, det vil si 1972, hadde Studentersamfundet blitt en organisasjon der en politisk gruppering brukte Studentersamfundet som base for å agitere for sitt interessepolitiske standpunkt. Idealene fra Studentersamfundets formålsparagraf var ikke lenger gjeldende i debatten. Nå dreide debatten seg først og fremst om de studentpolitiske lagenes kamp om å få gjennomslag for sine politiske interesser. Studentersamfundet var blitt en interesseorganisasjon. Studentersamfundets møter ble på denne tiden, og ganske langt utover i perioden, ukentlig referert i landets hovedstadsaviser. Det som ble sagt på debattene i Studentersamfundet ble lagt merke til i den norske offentlighet. En hovedtese som har ligget til grunn for undersøkelsen er at Det Norske Studentersamfund var hovedarenaen for utviklingen av den norske radikale studentbevegelsen. Studien av Det Norske Studentersamfund har samtidig gitt en unik mulighet for å få belyst de konservative studentenes rolle i denne perioden. Dette fordi de konservative gjennom hele min periode markerte seg sterkt i Studentersamfundet. I min oppgave har jeg funnet at endringene i Studentersamfundet gikk gjennom to hovedfaser. I den første fasen foregikk det en dreining blant medlemmer fra den sosialistiske grupperingen i Studentersamfundet mot venstre. De ble opptatt av revolusjonen som foregikk i mange fattige land, som på denne tiden var i ferd med å løsrive seg fra sine kolonimakter, særlig var de opptatte av å støtte aktivt opp om den nordvietnamesiske frigjøringsbevegelsen FNL i dens kamp mot USA. Etter de unge sosialistenes mening kunne krigen i Vietnam sees i sammenheng med et større verdensbilde: Forholdet mellom Nord og Sør, mellom fattige og rike land. De ville ha fokus bort fra blokktenkningen i norsk utenriks og sikkerhetspolitikk, og de ønsket å bringe inn temaer i Studentersamfundets debatter som kunne motsi den offentlige konsensus på dette området. Som en følge av at studentene på denne tiden begynte å se på seg selv som en sosial gruppe i samfunnet, med krav om bedrede økonomiske forhold, og et undervisningsopplegg som var mer i tråd med de radikale studentenes nye tankegang, gikk de til kamp mot den regjeringsoppnevnte videreutdanningskomiteen: Ottosenkomiteen . I den første fasen foregikk denne kampen utenfor Studentersamfundet, blant annet gjennom organisasjonen Faglig Student Front. I andre fase ble imidlertid denne kampen ført inn i Studentersamfundet gjennom at marxist-leninistene(ml-erne)fikk makten her. Dette skjedde høsten 1969. De kombinerte her både den aktive kampen for studentenes( og arbeidernes) interesser, og brukte samtidig debattene i Studentersamfundet til å fremme sitt politiske syn som var bygget på marxisme-leninismen, Mao Tesetungs tanker. Debatten ble mer og mer politisk. Den dreide seg om å vinne den politiske kampen mellom de ulike fraksjonene i den studentradikale bevegelsen, der kampen mot EF fra 1970 ble en hovedsak. De konservative studentene kjempet hele tiden imot at Studentersamfundet skulle brukes som en base for politisk agitasjon og aksjon, uansett i hvilken form. De ønsket å beholde Studentersamfundet et sted der alle studenter kunne samles og dyrke fellesskapet gjennom debatter, kultur og annen underholdning. De ble imidlertid også etter hvert opptatt av den nye formen for samfunns syn som de radikale studentene hadde satt på dagsorden. For de konservative opptok også Nord Sør-problematikken en stor del av de temaene de konservative styrene valgte å debattere i sine perioder. Etter 1970 kom de konservative aktivt på banen for å kjempe for studentenes rettigheter. De fulgte imidlertid opp idealet om at Studentersamfundet ikke skulle brukes som arena for denne kampen, da de fremdeles ønsket å bevare Studentersamfundet som et samlingssted der andre temaer enn interessepolitikk ble diskutert. Imidlertid vant de ikke noen av valgene på generalforsamlingene, og Studentersamfundet forble en base den radikale studentbevegelsen, der marxist-leninistene var den gruppen som ledet an