Sigøynere på reise i Norge 1916-1930 og 1955-1961 : en kartlegging av tilstedeværelsens utbredelse, begrensninger og mottakelse

Oppgaven beskriver sigøyneres tilstedeværelse i Norge i periodene 1916-1930 og 1955-1961. (I perioden 1931-1954 befant det seg ikke sigøynere i Norge.) Med tilstedeværelse mener jeg både reiser og langtidsopphold. En beskrivelse av denne tilstedeværelsen, i tid så vel som rom, innebærer også en analyse av dens begrensninger. Her i ligger også den lokale mottakelse i form av varierende grader av aksept eller avvisning. Mer konkret vil det si en beskrivelse av reisingens utbredelse i form av de årlige variasjoner i grad av tilhold til Norge og reisemønsteret innad i Norge i henhold til: årstider, lengde på opphold, landsdeler, grad av urbanitet og framkommelighet, besøksfrekvenser og sist men ikke minst markeder. Til framkommelighet hører deres transportmidler. Det dreier seg om en utvikling fra hest og vogn, tog og rutebåt, til lastebil, buss og bil med campingvogn. Videre blir deres erverv og inntekter med hensyn til utvikling og innbyrdes betydning berørt. Disse var i omtrentlig nedadstigende rekkefølge: spåing, forestillinger, hestehandel, klokkehandel, kobbeslaging og fortinning, felesalg, skraphandel, tigging og kriminalitet. Ervervet, spåing er viet en ekstra plass. Jeg tar også for meg deres boliger: alt fra sigøynertelt via ad. hoc ­løsninger, husvillearresten, hytter, hustelt og busser til campingvogner. Dette innebærer også en beskrivelse av deres leirsteder og langtidsopphold. Innbakt i behandlingen her ligger også hvilke reaksjoner de skapte i det omkringliggende bofaste norske samfunn. Det dreier seg om alt fra naboer, politi og kommunestyre på det lokale plan til stat, fremmedpolitikk og lovgivning samt det lærde syn på det nasjonale plan. I denne bolken befinner også det konstante spenningsforholdet mellom sigøynerne og Misjonen seg. Deres holdning til sigøynernærvær i Norge var primært utkastelse, og sekundært en disiplinering av sigøynerne på linje med den de hadde utsatt taterne for. Sentrale metoder for å oppnå målet, som var fast bosetting av taterne, var omsorgsovertakelse av barna eller internering av familiene i arbeidskoloni. I min oppgave behandles tiden og hendelsesforløpet før det ble klart at sigøynerne i motsetning til taterne ikke skulle underkastes Misjonens domene eller ansvarsområde. Premissene for den tidsmessige avgrensningen av min oppgave, er for det første at sigøynerne i et visst antall fikk jevnlig og årlig tilhold i Norge fra og med ca. begynnelsen av 1. verdenskrig. For det andre klarte sigøynerne seg selv uten nevneverdig støtte fra noen offentlige myndigheter inntil årene 1960-1961. Dette var også året hvor et sigøynerutvalg ble nedsatt av Oslo kommune og Sosialdepartementet. Derav følger også begrunnelsen for oppgavens sluttpunkt. Et annet premiss er av kildeteknisk art, i den forstand at mine avisutklipp begynner i 1916. Jeg har også i min oppgave trukket sammenlikninger til den samtidige situasjon for sigøyner og reisende i Sverige og Danmark. Liknende paralleller er også trukket til de norske reisende eller taterne. Oppgaven er i stor utstrekning basert på et studium av avisartikler vedrørende sigøynere. Dette har vært mulig takket være Norsk Misjon blant Hjemløse eller Misjonens avisutklippsarkiv, som dekker det store flertall av norske avisartikler om sigøynere innenfor oppgavens tidsperioder. Denne kildebruken innebærer en fortløpende drøftelse av avisartiklenes gyldighet og pålitelighet som kartleggere av sigøynernes levesett og reisemønstre i Norge. Som inntak til de norske holdningene overfor denne kanskje minste etniske minoritet er derimot avisartiklene mindre problematiske. Andre kilder jeg også har benyttet meg av i min oppgave er lover, lovforarbeid og folkeminnerelaterte opplysninger