Vilkår for familieinnvandring : En etisk-normativ analyse av underholdskravet og fireårskravet

Temaet for avhandlingen er vilkår for familieinnvandring, mer konkret underholdskravet (inntektskravet) og fireårskravet (krav om fire års arbeid og/eller studie). Utgangspunktet for avhandlingen er hypotesen: Vilkårene for familieinnvandring er ikke etisk legitime. De fleste som søker får innvilget familieinnvandring, men en del får også avslag. I 2008 fikk for eksempel 20 766 innvilget sin søknad, mens 4 423 fikk avslag. Med den nye utlendingsloven og utlendingsforskriften, som trådde i kraft 1.1.2010, ble det innført flere innstramninger når det gjelder vilkårene for familieinnvandring. Blant annet må referanseperson nå vise til tilfredsstillende inntekt også bakover i tid, gjennom ligning for fjoråret. Det nye fireårskravet går ut på at referansepersoner med opphold på humanitært grunnlag, med flyktningstatus eller som selv har familieinnvandret må ha arbeidet og/eller studert fulltid i fire år før en søknad om familieetablering kan innvilges. Hypotesen om at vilkårene ikke er etisk legitime er basert på en kosmopolitisk forforståelse, der landegrenser ikke tillegges moralsk betydning. Ut fra en drøftelse av etiske teorier, basert på debatter mellom liberale og kommunitarister, har jeg sett at også andre etiske tradisjoner har holdbare argumenter som bør tas i betraktning. Blant annet anerkjenner jeg, i tråd med John Rawls, at nasjonale grenser må tas hensyn til i etisk teori. Likevel opprettholder jeg ideen om mennesker som moralsk likeverdige, uavhengig av nasjonalitet og statsborgerskap. Jeg ser også viktige poeng i den kommunitaristiske tradisjonen, der det legges vekt på fellesskapet som utgangspunktet for at mennesker skal kunne fungere moralsk og sosialt, og som et viktig gode i seg selv. I likhet med liberale kommunitarister mener jeg at forskjellene mellom de ulike teoretiske retningene er mindre enn de i utgangspunktet kan virke. Teoretikerne på tvers av de teoretiske tradisjonene har til felles at grunnleggende rettigheter skal ha forrang der de kolliderer med mer sekundære goder. Alle tradisjonene gir derfor grunnlag for å forsvare retten til familieinnvandring, fordi dette anses som en menneskerett. For å vurdere de aktuelle vilkårene, og hvorvidt disse kan forsvares, har jeg tatt utgangspunkt i empiri om de aktuelle temaene, for så å vurdere dette ut fra de etiske prinsippene jeg regnes som holdbare fra de ulike etiske tradisjonene. I forarbeidene til den nye utlendingsloven og utlendingsforskriften fant jeg fire begrunnelser for vilkårene for familieinnvandring: De er ment å (1) motvirke tvangsekteskap, (2) styrke integreringen av nyankomne, (3) begrense offentlige utgifter og (4) motvirke tilstrømningen av asylsøkere uten behov for beskyttelse. I utgangspunktet regner jeg formålene for vilkårene som legitime. Tvangsekteskap bør bekjempes, integrering gagner som regel både nyankomne og mottakersamfunnet, store offentlige utgifter kan truse velferdsstaten, som jeg anser som et gode som bør bevares, og myndighetene har en legitim rett til å begrense asylsøkere uten behov for beskyttelse. For å vurdere den moralske gyldigheten av vilkårene måtte jeg likevel vurdere hvordan vilkårene fungerer og vil fungere i praksis. Ut fra en analyse av etiske prinsipp og empiri konkluderte jeg med at ingen av begrunnelsene er moralsk legitime. Når det gjelder tvangsgifte kan det argumenteres for at friheten til å leve med ens familie innskrenkes for å sikre en annen frihet, nemlig det å ikke giftes bort mot egen vilje. Jeg ser imidlertid ingen grunn til at én grunnleggende rettighet skal begrenses for å beskytte en annen, dersom disse rettighetene ikke står i åpenbar konflikt til hverandre. Begrunnelsen om at vilkårene skal stimulere til integrering kan i enkelte tilfeller føre til at innvandrere kommer raskere ut i arbeid for å få familiemedlemmer til Norge. Kravet om inntekt kan imidlertid også virke mot sin hensikt, fordi mange slutter på norskkurs eller sliter med dårlig psykisk helse på grunn av savn og bekymring for familien i hjemlandet. Integrering er et gode, men retten til å leve med sin familie er å regne som en menneskerett, og må derfor ha forrang foran mindre grunnleggende goder. Når det gjelder begrunnelsen om at vilkårene skal begrense offentlige utgifter, argumenterer jeg for at begrunnelser som gjelder økonomisk vinning ikke kan legitimere at familiers rett til å leve sammen begrenses. Selv om det for mange kun handler om en overgangsfase før de innfrir kravene, kan ventetiden ta flere år og være psykisk belastende. Det siste argumentet, det at vilkårene skal begrense antallet asylsøkere uten krav på beskyttelse, gjelder i særlig grad for fireårskravet. Her er det også foreslått nye innstramninger som enda ikke er vedtatt, spesielt rettet mot referansepersoner med opphold på humanitært grunnlag. Dette rammer en gruppe som ofte står svakt i samfunnet, og gjerne har liten mulighet for retur. Enten tanken bak det å begrense antall asylsøkere handler om økonomisk sparing eller bevaring av nasjonalt fellesskap, er ikke argumentet holdbart, siden grunnleggende menneskeretter alltid skal prioriteres