Organisert kriminalitet : - Et vitenskapsteoretisk perspektiv

Denne masteravhandlingen har et vitenskapsteoretisk perspektiv på fenomenet organisert kriminalitet. Hovedproblemstillingen i avhandlingen er: Hvordan er kunnskapsstatusen på feltet organisert kriminalitet? Hvordan kan vi egentlig vite noe om den organiserte kriminaliteten? Dette er et aspekt som ikke bare kan sies å gjelde for den organiserte kriminaliteten, men er en høyst relevant problemstilling i forhold til det generelle kriminalitetsbildet også. For å belyse avhandlingens hovedproblemstilling står forskning innen akademia og kunnskapsproduksjon i politiet sentralt. Å ha sikker kunnskap om et fenomen som organisert kriminalitet er komplisert å produsere. I avhandlingen benyttes Cecilie Høygårds term om universitetsforskning som drøftes i lys av vitenskapsteori og generelle metodekrav. På hvilken måte underbygges påstander med data? Hvem sier hva? Hvilket belegg har de for å si det de sier? Hva slags kilder opererer de enkelte med? Og er de kritiske? Mye likt og mye ulikt kalles for organisert kriminalitet noe universitetsforskningen søker å vise, herunder narkotika, illegal gambling, hvitvasking, økonomisk korporativ kriminalitet og spritsmugling. Organisert kriminalitet er et komplekst begrep og fenomen. Mange mener mye om organisert kriminalitet, men det er ikke like lett å definere et slikt begrep. Det finnes ingen forent enighet der ute om hva som skal menes med organisert kriminalitet, der i mot florerer det med ulike definisjoner av begrepet. På grunn av definisjonsproblematikken er det mange som forsøker å slippe litt unna det med å i stedet vise til none sentrale egenskaper ved den organiserte kriminaliteten, herunder at den har ulike grader av organisering, samarbeid som pågår over tid, at den er en profittmotivert kriminalitet, har egenskapene vold og korrupsjon i seg og består av profesjonelle kriminelle og ”forretningsmenn”. Politiets kunnskapsproduksjon har en rekke problematiske sider ved seg. For det første er etterretning som vitenskap et problem. På denne måten vil all organisert kriminalitet som politiet ikke kjenner til og som de ikke har tradisjon for å lete etter være utelatt fra datamaterialet. Dermed er det ganske klart at det vil finnes store mørketall i materialet de presenterer, og det er ikke så rart at narkotikaen preger det organiserte kriminalitetsbildet og at man nesten ikke ser noe som helst til former for finansiell kriminalitet. Et annet problem med politiets kunnskapsproduksjon er at politiet selv har ikke et klart bilde av hva organisert kriminalitet er for noe. Begreper som ”organisert kriminalitet” og ”alvorlig kriminalitet” blandes ofte sammen og gjør det uklart hva som faktisk menes med begrepet. Har det som uttrykkes av ulike aktører både innenfor akademia og andre som bedriver kunnskapsproduksjon rot i empiri, eller gjenspeiler de kun myter, fortellinger og mediabildet? På begynnelsen av 1990 – tallet begynte man å snakke om at ”nå hadde den organiserte kriminaliteten også kommet til Norge”. Stemmer dette? Lite trolig. I følge Johansen (2004b) har vi hatt illegale spritmarkeder her til lands i så mye som nesten ett århundre. Poenget er at vi bare ikke har kalt det for organisert kriminalitet. Et stort problem med den norske organiserte kriminaliteten er at mye av den kunnskapen vi har her hjemme om fenomenet stammer fra andre kulturer enn vår egen, derfor passer ikke den norske organiserte kriminaliteten inn med definisjonene. Dessuten kan vi spørre om vi egentlig har så mye organisert kriminalitet? Å vite omfanget av organisert kriminalitet er høyst problematisk, nettopp fordi det er avhengig av hvordan vi definerer begrepet