Risiko, sikkerhet og nye trusselbilder. : Myndighetenes vurdering av terrortrusselen i stortingsmeldinger mellom 2001-2008.

Terrorisme omtales gjerne som en av vår tids største trusler, og 11. september 2001 ble et vannskille for norsk terrorbekjempelse. Gjennom en analyse av fire stortingsmeldinger mellom 2001-2008, tar denne avhandlingen for seg regjeringens syn på Norges rolle i den globale innsatsen mot terror, og jeg drøfter både kortsiktige og langsiktige strategier som fulgte i kjølvannet av denne hendelsen. Globalisering, forstått både som homogeniserende og gjensidig avhengighetsskapende prosess, gjør at vi må rette blikket ut i verden for å forstå hva som skjer her hjemme. Kampen mot terror har dyttet oss inn i en ny fase av globaliseringen,ved at kampen mot terror fordrer stadig mer transnasjonalt og sektorovergripende samarbeid, med etableringen av de nye kontrollmekanismene det innebærer. Jeg legger til grunn at vi har tatt steget inn i det Beck kaller et ”verdensrisikosamfunn”, et samfunn der globale trusler, som terror, er prekære. Globaliseringen har medført en utvikling av kontrollteknologi som kan betegnes som paradoksal, fordi den samme tekniske og institusjonelle infrastrukturen som har muliggjort global flyt av varer, kapital og tjenester, også har skapt nye muligheter for terroristen. Dette tolkes som et teknologisk opprustningskappløp mellom kriminelle og myndighetene, der begge parter ruster opp på bakgrunn av en frykt for hva en ensidig nedrustning eller mangel på utvikling kan føre til. For Norges vedkommende har et eksempel på en slik ”opprustning” vært å gå fra å bekjempe terror innenfor eksisterende straffebud, og over til en bredere tilnærming, med innføring av særlovgivning for terrorisme. Dette tolkes som en intensivering av den proaktive bekjempelsesstrategien, som allerede var i gang før 2001. Nye tiltak legitimeres ut fra en antakelse om at vi plutselig var mer utsatt for terror enn før, og at en særegen trussel fordrer særegne tiltak. Både i forhold til andre risikofaktorer i verdensrisikosamfunnet, og i forhold til organisert kriminalitet, drøftes disse særegenhetene. Det at terror omtales som en særlig trussel, gjør det lettere å godta omfattende og repressive kontrolltiltak. Ivaretakelsen av noen rettstatlige og demokratiske prinsipper i utviklingen av terrorbekjempelsen diskuteres i forlengelsen av dette. Truslene mot Norge har antatt en mer realistisk, heller enn potensiell form. Jeg slår fast at Norge på den ene siden har sikkerhetsfremmende trekk, slik som mangel på store innenrikspolitiske konflikter og høy grad av konsensus. På den andre siden er vi særlig utsatt for terror av for eksempel handelspolitiske årsaker, samt vår geostrategiske beliggenhet. Delvis sammenfallende med Nordenhaug og Engenes (2008) konklusjoner finner jeg at Norge også har iverksatt en rekke tiltak i kjølvannet av 11. september, som kan forstås som symbolpolitiske, og at disse til dels kan forklares som ledd i en internasjonal solidaritetslogikk. Jeg har slått fast at det i mitt datamateriale er lagt større vekt på hva noe er en trussel mot heller enn hva noe er en trussel fra. Fokuset ligger på hva vi må beskytte, og hva regjeringen definerer som attraktive terrormål, men at det er mindre fokus på hvem avsenderen av truslene eventuelt skal være. Når det gjelder sistnevnte er det imidlertid tydelig at islamsk motivert terrorisme står i fokus etter 2001. Forventningen om en katastrofe preger det norske sikkerhetsarbeidet, og den subjektive, fabrikkerte usikkerheten som skapes i verdensrisikosamfunnet gir større aksept for kontroll og overvåkning, samtidig som en erkjennelse er at vi aldri vil kunne bli helt trygge. Dette innbærer at vi må finne oss i å leve i et akseptabelt risikonivå. Jeg skiller mellom subjektiv (opplevd) og objektiv (faktisk) sikkerhet, og viser hvordan begge deler er av betydning for myndighetenes terrorbekjempelsesarbeid. Både sikkerhetstenkningen og terrorens overhengende fare ser ut til å foregå på makronivå, der de lokale effektene omtales i liten grad. Sikkerhetsarbeidet defineres som et stort og bredt anliggende, som innebærer alt fra sikring av infrastruktur, til offshore- og matvareindustrien, og der stadig flere handlinger og situasjoner kan defineres som en sikkerhetstrussel. Vi ser en omvendt proporsjonal utvikling, der lavere aksept for sikkerhetstrusler etterfølges av en høyere aksept for sikkerhetsanordninger. Drøftingen vedrørende endringer i trusselbildet før og etter 2001 viser at fokuset har flyttet seg fra nasjonalt til internasjonalt gjennom en eksternalisering av truslene. Dette ble utløst av terrorangrepet mot USA, og erkjennelsen av at angrepet var en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Det nye trusselbildet som beskrives i mitt datamateriale bærer preg av en antakelse om at 11. september var en forsmak på hva vil kan vente oss i fremtiden, og at denne fremtiden plutselig har kommet til oss. Jeg drøfter til slutt endringer i det operative polisiære arbeidet, og viser at dette stor grad bærer preg av langsiktige og proaktive strategier, der det ikke nødvendig å sitte og vente på at noe skal skje før man iverksetter tiltak