HVEM HAR MORALSK STATUS I NATUREN? : Et mulig biosentrisk og økosentrisk svar i lys av Spinozas etikk

Det underliggende spørsmål jeg stiller i denne avhandlingen er: Hvem kan ha moralsk status i naturen slik at vi mennesker utviser omsorg og respekt ovenfor dem? Tidligere svar på dette spørsmålet har i vestlig moralsk tenkning både innenfor filosofi og teologi, gått i antroposentrisk retning. Dette innebærer at naturen ikke tilkjennes verdi i seg selv, og hvis den har verdi, er den rent instrumentell i forhold til menneskenes formål. Dette innebærer at moralsk status er forbeholdt mennesker, noen eller alle, hvilket medfører at ikkemennesker i stor grad har vært, og fremdeles er, utelukket fra det moralske fellesskap. I det foreliggende arbeid skal jeg argumentere mot denne posisjonen, og for en ikkeantroposentrisk posisjon som tilskriver moralsk status til alle individuelle levende organismer, så vel som til alle overindividuelle helheter slik som arter, økosystemer og biosfæren som helhet. Dette svarer til en kombinert biosentrisk og økosentrisk posisjon, og en som er omfangsrikere enn alle antroposentriske posisjoner, men også mer omfangsrik enn de fleste ikkeantroposentriske posisjoner. Jeg utvikler dette i lys av Spinozas etikk, eller rettere sagt i lys av en viss rekonstruksjon av hans etikk, som avviker noe fra de konsekvenser han selv trakk ut fra sine grunnleggende premisser, men konsekvenser jeg mener han burde ha trukket. Min rekonstruksjon tar sikte på en tolkning av Spinozas normative etikk som en art dydsetikk, hvor jeg med utgangspunkt i visse deler av hans systematiske tenkning utvikler en teori om mer eller mindre vide selvoppfatninger. Sentralt i denne teorien står skillet mellom det at en ting antas å ha visse faktiske egenskaper, og det at disse egenskaper anses for å være normativt relevante. I min rekonstruksjon av Spinozas tenkning er de faktiske egenskaper knyttet til hans teori om alle virkelige tings streben etter å vedvare i sin væren. Den latinske betegnelsen på streben er conatus. Min antagelse er at en person vil anse visse faktiske egenskaper som normativt relevante grunner for like- eller forskjellbehandling for så vidt som de samsvarer med denne personens egen selvoppfatning. Et springende punkt blir derfor hva slags selvoppfatning en person har, dvs hvordan vedkommende forstår seg selv som menneske. Dette gir et grunnlag for hva jeg har valgt å kalle intrapersonlig gyldighet. Mitt argument går videre inn for lik moralsk statusverdi til alle mennesker, og gradert moralsk statusverdi til alle individuelle organismer og overindividuelle helheter på grunnlag av kvalitative forskjeller disse individer er seg bevisst sin egen streben etter selvbevarelse. Dette argumentet er utformet som et kasuistisk argument, og som med utgangspunkt i forbilledlige eksempler som er gjenstand for anerkjente meninger og prinsippet om formal likhet, forsøker å begrunne en utvidelse av moralsk status fra mennesker til ikkemennesker. Antagelsen er at dette argumentet gir et grunnlag for interpersonlig eller moralsk gyldighet. I den forbindelse har jeg også en diskusjon av hele denne teoriens metaetiske status. Mot slutten gir jeg med utgangspunkt i Spinozas politiske og rettslige tenkning, en diskusjon av betingelsene for en overgang fra interpersonlig eller moralsk, og til rettslig gyldighet. Her følger jeg opp argumentasjonen for moralsk status, og gir et argument for at alle ikkemennesker kan tilskrives rettslig status innenfor rammen av et moderne konstitusjonelt demokrati. Ikkemennesker tilskrivelses ikke med dette juridiske eller legale rettigheter, men en slik status kan i et lovverk benyttes til å formulere retningslinjer som angår omsorg og respekt ovenfor disse subjekter, f eks omsorg for deres velferd og respekt for deres selvbestemmelse. Foreløpig er det liten faktisk enighet om å tilskrive ikkemennesker moralsk eller rettslig status, likevel er det ikke utenkelig at vi på sikt vil kunne realisere vårt menneskelige potensial for respekt og omsorg for alle levende vesener. Vilkåret for utvikling av slike holdninger, hviler i henhold til min tolkning av Spinoza på om et samfunn av aktører både individuelt og kollektivt, gjør fremskritt på den indre frigjøringens vei. Her er Spinoza realist med hensyn til den faktiske situasjonen menneskene befinner seg i, samtidig som han i stor grad er optimist på menneskenes vegne. Realismen hans tilsier derfor at dette antagelig vil ta tid, men optimismen hans forteller oss samtidig at det ikke er noen umulighet